Erfaringsbasert økonomifag – But how?

Harvard-studenter forlot forrige måned et introduksjonskurs i makroøkonomi ved Harvard i protest mot proffesorens ensporede og nyliberale syn på økonomi. Også her hjemme har dagens økonomifag fått velfortjent kritikk for å være for teoribasert og for politisk vektet, og da i sistnevnte tilfelle alt for langt mot høyre. Spesielt etter finanskrisa gjorde seg gjeldene har det blitt etterspurt et økonomifag som i større grad baserer seg på innsamlet data framfor anektoder om et par fanger på ei celle og historien om naboparret birøkter/eplebonde.

Selv om mange økonomer i begge leire kan riste på skuldrene og vise til endeløse ansamlinger av data, er mangelen på empiri pinlig tilstedeværende på bacholor-nivå. Argumenterer for en nyliberal globalisering av økonomien med henvisning til teorier fra 1700-tallet framfor å åpne øynene for hva de erfaringer fra deregulering av handel, er et av tallløse eksempler første- og andreårs studenter i økonomi får opplest som vedtatte sannheter.

Cosma Shalizi, statestikker ved Carniege Mellon Universitet, jobber med et forskningsprosjekt med støtte fra INET, Institutte for new economic thinking. Prosjektet, «Model complezity and prediction error in macroeconomic forcasting» skal se nærmere på hvordan økonomifaget kan ta lærdom av statistiske modeller som er blitt utviklet på andre fagfelt de siste tredve årene. Pinlig få økonomer forutså finanskrisen, og det er tydelig noe som mangler med hvordan modellene for å forutse den økonomiske utviklingen.

Shalizi peker på hvordan dårlige datamodeller ofte kan passe til dataene. Der man får en mismatch mellom data og modellen, legges det til en sjokkvariabel eller tilføyes det en faktor for å få det hele til å stemme. Slik får man i lengden modeller som er veldig gode til å forklare det som har skjedd, men lite nyttige til å forutse hva som kommer til å skje. Og enda viktigere, hvilke økonomiske virkemiddler som er nødvendig for å styre utviklingen. Framfor småjusteringer blir det kanskje nødvendig å velge en helt ny modell.

Et annet problem med dagens økonomifag som Shalizi trekker fram, er størrelsen på modellene. Ved å prøve å dytte så mye data relevant for mange sektorer som mulig ender man opp med en modell som memorerer støy og dermed demper tydeligheten på de faktorene som kunne fortelle oss noe nyttig om hvordan økonomien faktisk fungerer. Igjen, dette er et større problem på bachlor nivå enn senere i utdanningsløpet, men det legger fortsatt grunnlaget for dårlig økonomi. Hvis man eksempelvis prøver å beskrive skalafordeler i eksportrettet industri og landbruk med fokus på selvberging i en og samme modell, må man ganske langt ut i alfabetet før man har nok variabler til å få en halvveis troverdig modell.

Den skylden økonomene må ta for fremveksten av krisa og de i mange tilfellene skadelige «mottiltakene», kommer neppe kun av dårlige modeller og dårlig databruk. Når IMF og den europeiske sentralbanken foreskriver engangsinntekter fra salg at statlig eiendom og privatisering som løsning på krisen i europa er det i minst like stor grad det politisk fargede, som det teorityngede økonomifaget, som har skylden. Å ha et økonomifag som erklærer seg politisk uavhengig til alle tider er heller ikke nødvendigvis heldig. Men i tilfelle må man være klar vilken vinkling man har. Stats- og banksjefer over europa har glemt dette når de innfører tydelige politisk motiverte økonomiske reformer med påstanden om at dette er «objektivt nødvendig».

Selv om økonomifagets modeller burde ligge mer opp til data enn lærebøkenes teorier, kommer vi fortsatt til å trenge allmenne teorier. Uten dette i bunnen blir de seperate modellen for både industri og landbruk redusert til kompliserte kostnadsanalyser uansett hvor stor datamengde man kan skilte med.

Se intervju med Cosma Shalizi om forskningsprosjektet her:

http://ineteconomics.org/video/30-ways-be-economist/cosma-shalizi-why-economics-needs-data-mining?utm_content=martingiset%40gmail.com&utm_source=VerticalResponse&utm_medium=Email&utm_term=Why%20Economics%20Needs%20Data%20Mining&utm_campaign=Michael%20Spence%3A%20The%20Next%20Convergencecontent

 

Martin Giset, styremedlem radikalt økonominettverk

Om belønning av udugelighet

Av Fredrikke Gjestvang

Joakim Møllersen skrev en knakende god artikkel om den økonomiske krisen i Europa på vegne av nettverket på nymeninger.no. Absolutt verdt å lese: http://www.nyemeninger.no/alle_meninger/cat1002/subcat1019/thread204464/

Bobler og bølgesprut

Av Askill Harkjerr Halse

Egentlig var planen å kikke i annonsene for leiligheter til salgs. Om ikke for å faktisk jakte på et hjem så i hvert fall for å oppdatere meg på hvordan markedet er. Men etter å ha bladd igjennom en del annonser og slått fast at det meste er urimelig dyrt ble jeg plutselig nysgjerrig på hva jeg måtte betalt i leie hvis jeg skulle funnet meg en tilsvarende leilighet som den jeg nå leier.

Det ble plutselig veldig enkelt å finne ut, for tilfeldigvis var det lagt ut annonse for en av naboleilighetene, til og med i samme etasje. Og fasiten er at denne identiske 43 kvadratmeter store leiligheten nå koster 9000 kroner å leie, eller 12,5 prosent mer enn den gjorde høsten 2009. Økonomistudenter og andre mattekyndige kan regne ut at det tilsvarer en årlig prisvekst på 6,06 prosent. Forlenger vi grafen videre i samme retning vil prisen neste høst være drøyt 9500 kroner. Pluss strøm og oppvarming, så klart.

Dermed ble det veldig tydelig hvorfor utleierselskapet har valgt å ha treårskontrakter (som er det korteste loven tillater). Innenfor kontraktstida har ikke utleieren lov å sette opp leia med mer enn prisveksten i samfunnet for øvrig. Når kontrakten opphører kan de derimot sette opp leia til markedsleie. Det vil si mye opp.

Forutsatt at jeg klarer å komme meg ut herfra før det skjer, fant jeg en viss egoistisk trøst i dette. Men nok om meg. Eller kanskje ikke?  Forrige uke gikk fall Finanstilsynet ut og foreslo nye rammer for regulering av bankenes utlånsvirksomhet. Mest oppmerksomhet fikk forslaget om at bankene som hovedregel ikke får lov til å låne deg mer enn 85 prosent av kjøpesummen, i motsetning til 90 prosent som det er i dag. Målet er å begrense både veksten i boligprisene og i folks gjeld.

At bankene likte forslaget dårlig, er ikke særlig overraskende.  De vil gjerne låne ut penger så lenge de sjøl mener det lønner seg, og har dermed ingen interesse av økt regulering. Det bankenes representanter sier om konsekvensene av forslaget må tolkes ut i fra dette.

Det er imidlertid  riktig er at de som i dag akkurat har nok egenkapital til å låne til den leiligheten de vil ha vil tape på forslaget, fordi de ikke lenger vil klare å møte kravene. Dette motvirkes noe av at prisveksten dempes, men de kommer likevel dårligere ut. De som derimot har mulighet til å møte også de nye kravene til egenkapital vil tjene, siden de vil kunne få samme bolig til en lavere pris (eller kanskje en litt bedre til samme pris).

Én annen påstand var at tiltaket ikke vil virke, fordi førstegangskjøperne “ikke er prisdrivende” (Dagsrevyen onsdag 28. september). Det har jeg vanskelig for å tro. Selgerne av en rekke mer eller mindre klaustrofobiske ett- og toromsleiligheter i sentrale deler av Oslo retter seg nettopp mot denne gruppa, og disse leilighetene er i mindre grad attraktive for andre grupper. En skulle dermed tro at en innstramming der færre får låne like mye som nå ville dempe prisveksten i denne delen av markedet betraktelig.

Videre er det jo førstegangskjøperne som presser opp prisene slik at andregangskjøperne kan låne enda mer penger til den neste boligene sin, slik at tredjegangskjøperne får en bedre pris for den de selger, og slik fortsetter det opppover i næringskjeden, eller hva vi skal kalle det. Det at vanlige boligkjøpere spekulerer i fortsatt prisoppgang når de selger sin gamle og kjøper ny og dyrere bolig er et sentralt poeng til forskerne Ole Røgeberg og Morten Josefsen, som i vår hevdet at vi er inne i en boligboble. (Se innlegg og motinnlegg referert på Josefsens blogg, eller Røgebergs mer omfattende artikkel.) Finanstilsynets forslag vil nok ikke akkurat slå bunnen ut av denne pyramiden (Røgeberg sammenlikner sjøl fenomenet med pyramidespill),  men det burde ha en viss effekt. Og prisoppgangen er også i høyeste grad usosial, som Elin Ørjasæter påpeker.

Denne uka kom det nye tall som viser at boligprisene har gått opp med 9,7 prosent på et år. ikke i Oslo, men på landsbasis. Eiendomsmeglerforetakenes forening ber nå folk være forsiktige med å gå inn i markedet på dette nivået. (Nok en trøst til den treige.) Jeg har vanskelig for å tro at dette kan fortsette særlig lenge uten at en såkalt justering blir nokså dramatisk. Uansett hva en måtte tro om kostnadsutviklinga i byggebransjen er veksten basert på gjeld og forventninger om fortsatt vekst. Altså psykologiske faktorer som er følsomme for sjokk.

Nå: Utenriks. I en tankevekkende kommentar skriver professor Martin Feldstein om det spillet som nå pågår i EU om Hellas’ statsfinanser. Mange mener at Tyskland og Frankrike prøver å redde sine egne banker fra store tap dersom Hellas ikke betaler gjelda. Feldstein hevder at Hellas uansett vil gå konkurs og at EU-toppene vet dette,  men at de prøver å utsette dette fordi en konkurs nå vil føre til spekulasjoner om at også store land som Italia og Spania vil misligholde gjeld. En prøver derfor å gi disse et par år til å ordne opp, mens Hellas holdes (så vidt) flytende og samtidig (knapt nok) betalingsdyktig med en kombinasjon av redningspakker og spareplaner. Faren er at Hellas’ konkurs likevel kommer før planlagt, at Italia og Spania blir dratt med og at det hele foregår enda mindre kontrollert enn det gjør nå.

En ny internasjonal økonomisk krise vil merkes også i Norge, med økende arbeidsledighet og lavere optimisme blant forbrukerne. Det vil også ramme boligmarkedet (selv om prisnedgangen motvirkes av lavere byggeaktivitet også). Det er ikke rart at Finanstilsynet prøver å ta grep for å hindre at landinga blir knallhard. De tvinges til dette fordi politikerne har nektet å gjøre noe med de gunstige skattevilkårene som gjør det så lønnsomt å låne penger for å investere i egen bolig. Det er merkelig at den ellers svært så læreboktro samfunnsøkonomen Jens Stoltenberg ikke har tatt et eneste grep for å stabilisere dette markedet.

Min nåværende leilighet ligger nederst i Akerselva, som her om dagen  rant oppover på grunn av unormalt høyt tidevann. Hvis en en økonomisk tidevannsbølge skyller inn Oslofjorden, vil det også merkes her nede.

Partysvensker på trygd?

Av Askill Harkjerr Halse

Investor Jens Ulltveit-Moe kan ikke fraskrive seg ansvaret for det bidraget han ga til klimaet i norsk innvandringsdebatt med sitt utspill om ulønnsomme ikke-vestlige innvandrere, selv om en del av de som kommenterer utspillet til en viss grad forvrenger det han faktisk sa. Når du forenkler så til de grader og deler innvandrerbefolkningen inn i to, hvorav den ene gruppa er “lønnsom” og den andre “ulønnsom”, ber du om bråk.

Og hva var egentlig poenget, bortsett fra å komme med et statistisk funfact som forvirrer mer enn det forklarer? Det kan godt hende det er sant at hvis en deler inn innvandrerbefolkningen som helhet i “vestlige” og “ikke-vestlige”, vil sistnevnte gruppe komme ut i minus i sitt bidrag til statsregnskapet. Men da har en for det første blandet sammen arbeidsinnvandring med opphold på humanitært grunnlag.  Nå er for øvrig Ulltveit-Moe inne på dette når han sier at vi godt kan ta imot flyktninger så lenge vi er klar over “den økonomiske belastningen”, men han hadde gjort det enklere for seg om han hadde snakket om én ting av gangen.

Altså: Flyktninger og asylsøkere tar vi imot fordi Norge har internasjonale forpliktelser og fordi det er moralsk riktig. Det er viktig at en som Brochmann-utvalget ser på måter disse kan integreres best mulig i arbeidslivet på, både for deres skyld og for landet som helhet. Men det er meningsløst å måle hva de bidrar med i pluss eller minus, og i hvert fall å sammenlikne dem med arbeidsinnvandrere.

Professor i samfunnsøkonomi Kjetil Storesletten gjør et forsøk på å vise vei i forvirringa i sin faste spalte i Aftenposten. Han holder seg hovedsaklig til arbeidsinnvandring og bytter ut Ulltveit-Moes todeling med et skille mellom “høyt utdannede vestlige innvandrere” og “lavt utdannede ikke-vestlige innvandrere”. Videre forklarer han at de siste gir et positivt bidrag til statsfinansene fordi de har gode sjanser til å få seg en jobb der de tjener godt og til å beholde denne (eller få en ny).

Det siste er ikke spesielt oppsiktsvekkende. Det interessante i Storeslettens kronikk  er derimot de undersøkelsene han viser til som konkluderer med at masseinnvandring, for eksempel av håndverkere, i liten grad bidrar til økonomisk vekst i mottakerlandet. I norsk sammenheng blir arbeidsinnvandring ofte omtalt som uunngåelig fordi vi har “mangel på arbeidskraft”. Hvis økonomene har delte oppfatninger om dette, hadde det vært spennende å få dette fram i lyset.

Så til de “lavt-utdannede ikke-vestlige” innvandrerne: Norge har ikke hatt fri arbeidsinnvandring fra land utenfor EØS siden innvandringsstoppen ble innført i 1975. Før dette hadde vi nokså omfattende innvandring fra “ikke-vestlige” land, spesielt Pakistan. Det er bekymringsfullt yrkesdeltakelsen blant disse har sunket kraftig, men hvem skal en sammenlikne dem med? Tyske ingeniører?

Radikalt økonominettverk arrangerte en debatt om migrasjon på Globaliseringskonferansen i fjor. Der deltok FAFO-forsker Jon Horgen Friberg, leder for Kontaktutvalg mellom innvandrerbefolkningen og myndighetene (KIM) Anita Rathore,  og forsker på Frischsenteret Knut Røed, som også har sittet i Brochmann-utvalget. Her syntes det å være enighet om den svekka yrkesdeltakelsen blant førstegenerasjons norsk-pakistanere i stor grad skyldtes uførhet som følge av at de da de kom tok de hardeste jobbene og i tillegg gjerne mer enn én jobb.

Så er det også, slik økonomer gjerne uttrykker seg, “rimelig å anta” at de mulighetene en har utenom arbeidslivet har noe å si for hvor hardt en prøver å holde seg innafor. Noen blir provosert bare ved at en åpner for dette, noe jeg mener er en tanke hysterisk og ikke spesielt kunnskapssøkende. Men det ligger også en utfordring her til økonomene om å i større grad si noe om størrelsen på de ulike effektene når de uttaler seg, noe det burde være i hvert fall et viss grunnlag for å kunne gjøre. Hvis ikke er det jo fritt fram for andre til å presentere andre “mulige effekter” uten at en kan si noe om hvilke som er viktigst. I tillegg er det jo ikke sånn at politikk er fritt for avveiinger. Selv om det å redusere en trygd isolert sett kan gi høyere yrkesdeltakelse, vil det jo som regel være andre hensyn som veier tungt imot.

Tilbake til Ulltveit-Moe: Når han klarer å holde tunga rett i munnen og konsentrere seg om arbeidsinnvandrerne, slår han fast at forskjellen på innvandrere fra EØS og utenfor er at de førstnevnte bare drar hit for å jobbe ei stund og så drar hjem igjen. Her slutter den faktabaserte debatten og vi er over i fri synsing. Omfanget av EØS-innvandringa økte kraftig etter utvidelsen av EU i 2004. Det er alt for tidlig å si noe om de langsiktige konsekvensene av den sistnevnte. Dette var også Horgen Friberg inne på under debatten nevnt over, idet han mente å se tegn til at en del av dagens østeuropeiske innvandrere opplever det samme som pakistanerne gjorde på 70-tallet. Det er lett å falle ut av arbeidslivet på grunn av enten svekket arbeidsevne, mangelfulle rettigheter eller begge deler – og det er lett å ende opp som avhengig av sosiale ytelser.

Og kanskje gjelder det ikke bare de polske innvandrerne heller. Hva med han hyggelige svensken i kassa på Prix som lurte på hvor jeg jobbet og lett misunnelig spurte om det var “chill” da jeg svarte at jeg var forsker og jobbet på kontor. Mange av de såkalte partysvenskene kommer til Norge ikke for fest og moro, men fordi de er fra steder i Sverige der arbeidsmarkedet er svært dårlig, spesielt for unge.  Skal de dra tilbake dit hvis de opplever reduserte muligheter her?

For å forhindre at problemene til norsk-pakistanerne og andre grupper gjentar seg, trenger vi kunnskap om hvordan arbeidslivet, velferdssystemet og integreringspolitikken påvirker arbeidsinnvandrernes muligheter til å fortsatt kunne bidra til samfunnet. Vi trenger i hvert fall ikke sleivkjefta utspill som får folk til å tro at det dreier seg om hvilken farge folk har.

Store økonomer om økonomifagets retning

Av Fredrikke Gjestvang 

London School of Economics (LSE) har en rekke flotte forelesninger som er åpne for alle, og enda bedre, de ligger tilgjengelig som podcast på nettet. Jeg følger aktivt med på disse, og denne gangen har jeg funnet en forelesning som er en fantastisk oppmuntring for alle som mener staten bør spille en mer aktiv rolle i økonomien: Public Policy, Equity and Growth: a panel discussion.

This event is part of a celebration of 25 years on from the LSE project on Taxation, Income Distribution and Incentives run in STICERD by Sir Tony Atkinson, Mervyn King and Professor Lord Stern. The panel brings together a distinguished panel of experts to discuss what we have learned in the intervening period about how public policy can best be structured to support equity and growth.

Dette er en veldig interessant forelesning om hvordan disse anerkjente økonomene ser annerledes på økonomifaget i dag enn de gjorde for 25 år siden da de startet jobbet sammen i STICERD.

Det som er veldig hyggelig for venstresiden er at alle sammen er veldig skeptiske til markedsfundamentalisme og mener at konsensus i samfunnsøkonomifaget kommer til å bevege seg i en retning der det blir mer plass til staten i økonomien. Videre forteller James Mirrlees om forskning på en ny arbeidsmarkedsmodell som tar hensyn til at penger ikke er det eneste insentivet i arbeidsmarkedet. Han mener å finne bevis for at mennesker ikke ønsker å gå ledige. Selv om alle dine materielle behov er dekket vil arbeidere uansett om de får lønn eller ikke ønske å gjøre noe arbeide, rett og slett fordi andre aspekter enn penger spiller inn. Dette er definitivt ikke en forsvarstale for lavere lønn for arbeidere, men snarere et forsøk på å beskrive virkeligheten bedre. Videre er Nobelprisvinner Peter Diamonds analyse av hvordan finanskrisen har påvirket faget interessant. Hans analyse er en stor oppmuntring for alle som er skeptiske til at markedene alltid gir de beste løsninger.

Direkte link til lydfilen er her.

Overaccumulation of productive capital or of finance capital?

Vedlagt ligger en artikkel av Rune Skarstein, førsteamanuensis i utviklingsøkonomi ved NTNU. Den omhandler årsakene til finanskrisen og har en alternativ tilnærming til problemstillingen. Skarstein holdt et foredrag basert på denne artikken på Radikalt økonominettverks seminar om finanskrisen og regulering av finanssektoren.

Overaccumulation_SKARSTEIN_Galway.doc 

 

Anbefaling: Inside Job

Av Fredrikke Gjestvang, styreleder.

Inside Job har vunnet en rekke priser. Den vant blant annet Oscar for beste dokumentarfilm i 2011 og “Outstanding Directional Achievement in Documentary” fra Directors Guild Award 2010. I tillegg har filmanmeldelsene vært ekstatiske, Time Magazine skrev: “If you’re not enraged by the end of the movie you weren’t paying attention” , Washington Post skrev: “”Inside Job” traces the history of the crisis and its implications with exceptional lucidity, rigor and righteous indignation.” og The Boston Globe skrev: “A masterpiece of investigative non-fiction moviemaking”. Derfor måtte jeg gå og se den da Oslo Dokumentarkino viste den på Parkteatret 23. mars.

Og at dokumentaren er god, er det ingen tvil om.

Jeg vil ikke anbefale å bruke denne dokumentaren som eneste kilde til kunnskap om finanskrisen. Men dersom man har lyst til å se en dokumentar om finanskrisen som både underholder og sjokkerer, og hvor man faktisk lærer en del om hva som skjedde, er denne dokumentaren perfekt. Den tar opp hva som skjedde før finanskrisen, og hva man har gjort, eller spesielt ikke gjort, for å forhindere at det kan skje igjen. Det er en amerikansk dokumentar, så den er litt “glossy”, men jeg anbefaler den likevel sterkt. Og det beste er, man kan se den online: http://topdocumentaryfilms.com/inside-job/

For de som er interesserte i en litt grundigere gjennomgang av hvordan vi kom dit vi er nå, kan jeg anbefale boken: “Why markets fail” av John Cassidy. John Cassidy er økonomisk kommentator i The New Yorker, og har både god innsikt i økonomisk teori og i de faktiske forholdene i markedene.

Fra Businessweeks anmeldelse:

The author doesn’t offer the reader any juicy bits of gossip. There aren’t any vivid recreations of tense negotiations over an investment bank’s future. Yet he brings ideas alive. More important, the reader comes away persuaded that reality-based economics can play a critical role in what the 18th century British conservative Edmund Burke called “one of the finest problems in legislation, namely, to determine what the state ought to take upon itself to direct by the public wisdom, and what it ought to leave, with as little interference as possible, to individual exertion.”.

Tid for tobinskatt?

Når Lehmann Brothers kollaps var et faktum høsten 2008 var det mange som ble sjokkert. Både innenfor og utenfor finansnæringen så folk med mistro på at en bransje som alle piler hadde pekt opp for nå så ut til å være nær randen av sammenbrudd.

Milliardær og atter flere milliarder av dollars ble pumpet inn i råtne banker av Vestens regjeringer for å redde en næring som i hovedsak hadde sin egen skjødesløshet å takke for sin egen misere, mens vanlige folk satt arbeidsløse igjen uten bolig og tilsynelatende uten store framtidsutsikter.

Men bankene går så det suser

Bankenes overskudd og bonusutbetalinger er tilbake på rekordnivå, men det er lite å feire for de arbeidsledige. I tillegg til problemene i USA kan vi også registrere noe som kan se ut til å bli en vedvarende høy ledighet i Europa. En oppsiktsvekkende detalj er at det er landene som har blitt hyllet som de fremste eksemplene på EUs suksess som har kjørt lengst ut i grøfta og merker de tyngste sosiale følgene av krisen.

Irland, Portugal, Spania, Hellas og Estland ble tidligere holdt fram som bevis på hvor bra EU var, også for de mindre rike landene og nye medlemmene av unionen. Nå sliter disse voldsomt med synkende reallønninger og skyhøy arbeidsledighet.

Også de rike strever

Landet til selveste hovedstaden for internasjonal finanskapital, City i London, har også fått slite. Den nye regjeringen fikk kjenne folkets vrede etter at det ble offentliggjort at en halv million offentlige ansatte skulle få sparken og at i den allerede dyre høyere utdanningen skulle brukerbetalingen tredobles. Både USA og Storbritannia har tydd til å trykke penger for å komme seg ut av krisen.

I motsetning av hva bildet i media har vært så har det ikke manglet på advarsler på at en krise var i emning. Allerede i 1993 skrev den franske økonomen François Chesnais ”La mondialisation du capital” (The globalization of capital) hvor han advarte mot finansialiseringen (financiarisation) av økonomien og pekte spesifikt på boligmarkedet i USA som den mest sannsynlige utløsende årsaken til en global krise. Kenneth Gailbraith er en annen velkjent økonom som har bemerket seg med sin kritikk av bank- og finanssystemet, inkludert sentralbankpolitikk.

Kritikk fra Norge

I Norge har NTNUs økonom Rune Skarstein pekt seg ut som en av de fremste kritikerne av finansnæringen og de gode premissene for dens virke garantert av lovgivning og skatter fra staten. I boken “Økonomi på en annen måte” fra 2008 advarte også han mot en voksende uproduktiv og direkte destruktiv finansnæring.

Attac har stått på barrikadene siden de ble stiftet i 1998 av blant annet den nevnte François Chesnais og har måttet tåle mye hån og tyn fra det økonomiske og politiske etablissement. Nå ser det ut til at deres analyser og løsninger har vunnet mer gehør; ikke på grunn av deres argumentasjon plutselig har blitt så mye mer overbevisende, men fordi realitetene på bakken har endret seg og deres dystre spådommer faktisk har slått til. De har i seienere tid fått følge av et vell av organisasjoner i Robin Hood-kampanjen som kjemper for bl.a. en transaksjonsskatt på alt av verdipapirer.

Debatt

På høyresiden har ikke Attac, Skarstein og andre vunnet over sine skeptikere. På tross av at tidligere sentralbanksjef i USA Alan Greenspan på det nærmeste har beklaget sin rolle i det som skulle bli den største økonomiske krisen siden den store depresjonen på 1920-30-tallet mener at bank- og finansnæringens ikke har fått for frie tøyler.

Enkelte har ment at for mye regulering var årsaken til krisen og at deregulering dermed er det som trengs for å unngå en gjentakelse, mens andre mener status quo er greit. Om ikke tiden er inne for endringer i finansnæringen er det i alle fall på høy tid at saken blir diskutert.

På grunnlag av dette vil Radikalt økonominettverk arrangere seminaret ”Tid for Tobinskatt?” førstkommende lørdag 11.45-15.30 på Litteraturhuset. Attac skal møte Arbeiderpartiet og Finansnæringens fellesorganisasjon til debatt før nevnte Rune Skarstein skal holde foredrag om finanskrisen årsaker. Kjetil Abildsnes fra Kirkens Nødhjelp og Robin Hood-kampanjen vil avslutte dagen. Det åpnes for spørsmål fra salen til alle seansene.

Innlegget er skrevet at Joakim Møllersen, styremedlem i Radikalt økonominettverk, og publisert på Nyemeninger.no.

Ineffektive vikarbyråer

av Martin Giset

Jeg var ansatt i Adecco i tre og et halvt år i både barnehage, skole, post og rengjøringsbransjen. Men dette er ikke en historie om dumpinglønner, ulønnet overtid og dårlige arbeidsforhold, selv om jeg vi gi all ære til de som har avslørt denne bransjens manglende evne til å ta ansvar på disse områdene. Det jeg merket meg i mine tre og et halv år var derimot først og fremst den store inneffektiviteten av en slik arbeidsdeling som slo meg. Adecco-skandalen har blitt et springbrett for overmoden debatt om om privatisering, new public managment og det grunnleggende spørsmål om hvordan man best mulig skal organisere produksjonen av diverse velferdstjenester. Men dette er også en gyllen anledning til å se nærmere på hvorvidt vikarbyråer er en måte vi kan og bør fortsette arbeidsfordelingen gjennom.

Avisspaltene har også med rette vært fylt med kritikk av lønnsnivå, formuer i skatteparadis og urimelig høyt utbytte. Disse forholdene for seg selv gir alle fra venstre til høyre grunn god nok til å si opp nevnte tilbyder. Tilhengerene av videre bruk av andre vikarbyråer påpeker at disse selvfølgelig må holde seg til loven. Dette er isolert sett et rimelig standpunkt, og lov- og regelbrudd er heller ingen sjeldenhet i statlig og fast ansettelse. Så gitt en ideel og fortsatt virkelighetsfjern verden der et vikarbyrå gir bra lønn, har utmerkede arbeidsforhold og ikke tar ut uforsvarlige store utbytter eller bonuser, er det da greit å åpne for en slik organisering av arbeidet?

Siden bruken av vikarer ikke lenger kun innskrenker seg til spesielle sektorer, selv om ufaglærte yrker er i flertall, er det hensiktsmessig å sammenligne bruk av vikarer med fast ansettelse. Det største effektivitetstapet som dukker opp er kostnaden for opplæring på hver arbeidsplass. Dette omkapler også produktivitetstapet til en vikar sammenlignet med en fast ansatt grunnet arbeidsrutiner og lignende. Slike forhold kan virke prosaisk, men som tidligere barnehageassisten i fire forskjellige barnehager på fem dager kan jeg melde at dette tapet blir betydelig i lengden. Utover dette fører bruken av vikarbyråer antageligvis med seg unødvendig store administrasjonskostnader. Når avstanden til den faktiske arbeidsplassen til lønnsutbetaler oppstår det lettere feil rundt både timelister og fakturering. Administrasjonen i et vikarbyrå kan i et mettet arbeidsmarked som i Norge der det er relativt lett å finne arbeid av den arten vikarbyrå tilbyr, et fordyrende mellomledd.

Ettersom vikarbyråene vokser seg store, kan de også få en fortyrrende rolle i arbeidsmarkedet. Et av bransjens sterkeste retoriske kort er «Fleksibilitet». Den nye arbeideren skal kunne bytte arbeid etter eget forgodtbefindende. Slik blir det like usikkerhet for begge sider, og ingen taper. Selv for mindretallet som faktisk ønsker en slik usikker arbeidsdag er ikke vikarbyråenes praksis løsningen. De fleste opperer med en karantene opp til 6 måneder, det vil si at vedkommende må vente seks måneder etter oppsigelse før han eller hun kan bli ansatt i firmaet som leide inn vikaren. Eventuelt «kjøpe fri» vikaren for flere tusen kroner. Det sier seg selv at når det dreier seg om den ufaglærte arbeidskraften vikarbyråer for det meste byr på, at det ikke er tilfelle. Slik hindrer vikarbyråer at arbeidsmarkedet kan tilpasse seg etter hvem som tilbyr best lønn/arbeidsforhold.

Arbeidstilsynets antagelse om at dårlige lønn- og arbeidsforhold i vikarbransjen er svært utspredt, kan tyde på at vikarbyråene har kompansert for dette effektivitetstapet gjennom å kutte lønns og andre kostnader. I de sektorene som vikarbyråene vanligvis opererer er heller ikke dyr innovasjon for å forbedre driften vanlig. Dette kunne muligens i andre tilfeller forklart et lavere lønnsnivå. I sammenligning med fast ansettelse, eller en vikarstilling knyttet til en fast arbeidsplass og arbeidsgiver, lang mer samfunnsøkonomisk effektivt enn bruken av vikarbyråer.

Media, penger og uavhengighet

Skrevet av Joakim Møllersen, styremedlem.

En vanlig framstilling av media er deres eget idealbilde av seg selv: rettferdig, sannhetssøkende, habil, kritisk, avslørende og hevet over enhver interessekonflikt. Denne framstillingen er naturligvis til stor grad medias egen projisering, men det er få som kritiserer dens rolle i samfunnet med unntak av enkeltsaker. Når kritikken først er systemisk er vanligvis NRK-lisensen og/eller statssubsidier den store stygge ulven. Private mediebedrifter og deres samfunnsfunksjon blir sjelden debattert – som om det var en selvfølge at deres innflytelse ikke kan være negativ.

Som de fleste andre private selskaper er også de i media først og fremst opptatt av å tjene penger. Pengene kommer i hovedsak inn gjennom solgte produkter (være seg aviser, TV-abonnementer etc.), og reklame. I tillegg til publikum som bruker og mulig betaler for produktet har altså medieselskapene en kunde til, vanligvis den viktigste – nemlig annonsørene.

På utgiftssiden finner vi lønning av journalister i tillegg til publisering og diverse utstyr. Jo mer journalistene faktisk må finne ut selv, jo dyrere blir driften. Gravende journalistikk er altså meget kostbart.

Redaksjonslinjas fem filtre

I 1988 kom boken ”Manufacturing Consent” ut. Boken som er ført i pennen av professorene Edward Herman og Noam Chomsky har blitt et av de viktigste bidragene innen moderne mediekritikk og tar for seg hva forfatterne kaller massemedias politiske økonomi.

I bokens første kapittel tar Herman/Chomsky for seg hovedlinjene av hva som vrir redaksjonenes prioriteringer i massemedia bort fra sine idealer. Her er de fem i noe moderert form:

1) Profittorientering og maktkonsentrering, 2) annonsørenes makt, 3) store aktørers påvirkning gjennom egne publikasjoner og rapporter, 4) protester fra publikum, ofte rettet mot annonsørene og vanligvis igangsatt av en interesseorganisasjon, 5) ”Krigen mot terror”.

1) er åpenbart et demokratisk problem da informasjonsstrømmen er kontrollert av få personer. Medieselskapene, som ofte er giganter, må prioritere sine eieres økonomiske interesser. 2) gjør at redaksjonene tilpasser seg hva annonsørene vil ha ved siden av reklamen sin, ikke hva som er relevant stoff. 3) fører til at redaksjoner setter sin lit til rapporter (fra det offentlige eller det private) som ofte er produsert med et spesielt mål. Utgivelsens resultater og konklusjoner kan være gitt før produksjonen av den. Slike rapporter og intervjuer med aktuelle personer kan også gis eksklusivt til én medieaktør. Kampen om forrang til eksklusivitet bidrar neppe positivt til kritisk journalistikk med tanke på at en blir uattraktiv ved å rakke ned på den som har gitt eksklusiviteten. 4) går ofte via annonsørene – altså pengene – og understreker til stor grad 1) og 2). 5) kan tolkes nasjonens eller den vestlige sivilisasjons mål, som et hellig og udiskutabelt dogme. Antikommunisme var den originale frasen, men Chomsky har uttalt at etter den kalde krigen har ”krigen mot terror” tatt over som den sosiale kontrollmekanismen.

Det er åpenbart at pengesterke interesser vil ha klart størst muligheter til å yte innflytelse gjennom punktene 1-4. Myndighetenes direkte innflytelse vil vanligvis gå gjennom 3) og 5), mens organisasjonslivet (ofte påvirket av privatøkonomiske interesser) kan virke inn gjennom punktene 3) og 4). I det fjerde punktet vil den indirekte makta, altså gjennom å påvirke annonsøren (”jeg kan ikke kjøpe produktet ditt/samarbeide mer med deg når du annonserer ved siden av en slik artikkel”), være langt større for en rik markedsaktør enn for en grasrotorganisasjon. Disse protestene trenger ikke engang komme fra leserne av den aktuelle avisen.

Selg mer – tjen mindre

The New Yorker var et ukentlig magasin, hovedsakelig for elitene. Bladet besto av dybde og featurereportasjer om svært varierte temaer. Da leserne i hovedsak var velhavende mennesker var annonseringen deretter. Annonser for brosjer til $14.000 og armbåndsur til $10.500 var derfor ikke uvanlig kost.

I 1967 skjedde det noe med The New Yorker. En ung journalist ble sendt til Vietnam og han likte slettes ikke det han så. Etter en svært kritisk artikkel hvor journalistens førstehåndserfaringer fra krigen ble berettet til leserne endret også lederne synspunkt til krigen.

Dette var ikke hverdagskost i 1967 og, trolig som følge av denne endringen, økte opplaget til The New Yorker – men inntektene falt. Grunnen var at stadig flere studenter kjøpte magasinet mens elitene falt fra. Det var ikke lenger noen å selge diamantsmykker og Ferrarier til i lesergruppa. Redaktøren ble advart av styret at hans ledere tiltrakk feil type lesere. Økt opplag var ikke godt nok så lenge det ikke var de rette folkene som kjøpte.

Historien er hentet fra boken The New Media Monopoly. Forfatteren, Ben Bagdikian, er professor i medievitenskap og tidligere redaktør i Washington Post. Fra sin erfaring både som observatør og insider har han et vell av historier som bekrefter Herman/Chomskys fem filtre.

The New Media Monopoly, fra 2004, er faktisk en oppdatert versjon av The Media Monopoly av samme mann, skrevet 21 år tidligere. I den første boken er Bagdikian bekymret for den økende konglomeraliseringen av amerikansk mediebilde. Et par tiår senere ser ikke ting lysere ut. Hvis det høres ille ut med 50 selskaper som dominerer USAs mediebilde i 1983 så kan ikke fem høres ut som særlig annet enn et katastrofe.

Mens Herman/Chomsky fokuserer utelukkende på utenrikspolitikk i sine eksempler er Bagdikians bok langt mer egnet til å vekke gjenkjennelse hos leseren. Han forteller om store aviskjeder som går til angrep på mindre lokalaviser for å skaffe seg monopol, om selskaper som bruker sin annonsørmakt til å styre media, redaktører som blir presset av styrer og redaksjoner som skyr sitt samfunnsansvar i jakt på profitt.

Massakre vs. perleskåring

Også i lille Norge er eksemplene mange på hvordan massemedia fungerer på en liten heldig måte og i tråd med Herman/Chomsky og Bagdikians beskrivelser.

Aftenposten trykker støtt og stadig reisereportasjer (ofte betalt av turoperatørene) som brorparten av deres lesere ikke engang vil drømme om på grunn av prisen; for å tekkes den aller rikeste lesergruppen kan en anta. Telenor kansellerte alt samarbeid med NRK etter at sistnevnte ikke ville kalle stedet Eurovision Song Contest ble arrangert for Telenor Arena. Hege Ulstein skrev en interessant kommentar i Dagsavisen om departementenes sponsing av journalister på deres skryteturer. TV2 sendte for en stund siden en ”dokumentar” om den snille flaskevannsprodusenten Voss som hjalp noen stakkars afrikanere med vanntilførsel. Vinklingen i saken var selskapets idealisme og godhet. Voss syntes sikkert det var en liten tragedie når de fant ut at TV2 skulle male et bilde av dem som godhjertede velgjørere utenfor reklametiden.

Om en tenker seg om vet en nok med seg selv at en ikke har veldig lyst til å kjøpe noe som helst som reklamen byr like etter å ha sett en dokumentar om krig, massakre og elendighet. Statoils reklamer og sponsing av unge idrettsutøvere og musikere blir også hulere når en nettopp har sett en nyhetsreportasje om oljesøl i Mexicogulfen eller petroleumskorrupsjon i Angola. Straks bedre blir det når Coca-Cola blinker i bakgrunnen når Erik Huseklepp nettopp har sikret seieren på Ullevål og stemninga er på topp i stua.

Destruktiv motsetning

I kapitalismen er det enkelt å observere at selskaper konstant prøver å motarbeide ”det frie marked” fra å virke i sin idealform. En gjør alt som står i ens makt for å forhindre fri informasjon, misbruk av markedsmakt er kun en hindring i lovverket en må sno seg rundt og monopol er idealsituasjonen – den rake motsetningene til fri konkurranse.

En kan argumentere at dette er motsetningsfullt og paradoksalt for kapitalismen som system, men når det kommer til media blir det enda verre.

Uavhengighet, fravær av interessekonflikter, mange forskjellige og kontrasterende meninger, og konstant kritikk av makten er blant forutsetningene for en fri velfungerende presse. I en modell basert på ”fri konkurranse” vil medieaktørene motvirke disse gjennom de fem filtrene i tillegg til kapitalens natur.

Når mediene blir en del av større selskaper blir de ikke lenger uavhengige, men eid av samfunnets økonomiske elite og vil, logisk nok, også tilpasse seg eiernes ønsker. Oppfyllelsen av kapitalistens søken etter monopol for økt profitt er en marerittsituasjon sett fra et medieståsted.

Ikke bare jobbes det for et mindre effektivt marked, men en mindre demokratisk styring og utøving av den fjerde statsmakt. Når en vet at stordriftsfordelene i media er omfattende kan ikke denne motsetningen mellom idealer og faktisk virke karakteriseres som annet enn destruktiv for samfunnet.

Konspirasjon

Med jevne mellomrom debatteres det om det er for stor andel venstrevridde journalister i norsk media. Det kan høres tragisk ut for journalistene, men det er faktisk ikke så veldig nøye.

Den redaksjonelle linje blir ikke streket opp på blokka til den enkelte utsendte, men hos redaktørene som gjerne står til ansvar for et styre som har egen inntjening som øverste prioritet. I stedet for å spørre journalistene hva de ville stemt på ved neste stortingsvalg skulle en kanskje rettet spørsmålet mot styrerommet eller spurt de hvilket parti som vil ta best vare på deres eierinteresser.

Den vanligste kritikken mot en type modell som jeg har utledet her er at det er en vill konspirasjonsteori. Noam Chomsky ble en gang spurt hvilke beviser han satt på for at elitene styrte media. Han kontret: ”Hvilke beviser har du for at General Motors er styrt av elitene? Vel, hvorfor er ikke det engang et spørsmål? De trenger ikke kontrollere selskapet, de eier det.”

Privateide massemedier er eid og styrt av de økonomiske elitene. At elitene skulle handlet i noen andres interesse en sin egen, dét er en vill konspirasjonsteori.