Av Fredrikke Gjestvang
Carl I. Hagen har i dagens Aftenposten og forelått at noe av oljefondet kan og bør brukes på den relativt sikre investeringen i kunstskatter. Og virkerlig, det er sant at det historisk har vært en relativt sikker investering. Men jeg er litt nysgjerrig på hvordan han har tenkt å bruke den forventede realavkastningen av kunsten til å bygge sykehjemsplasser.
Lagret under Uncategorized
Av Fredrikke Gjestvang
Loppemarkedssesongen er i allerede på hell, og ski som er for korte og lua som er litt for trang har forhåpentligvis fått nye eiere. Loppemarkeder er på mange måter en unik oppfinnelse der man kan gi bort det man ikke vil ha og andre tar betalt for å lage et “marked” der kjøper kan få tak i alle godbitene en ikke riktig viste at en ønsket seg, men som kommer til å passe helt fint inn i leiligheten likevel.
Jeg oppfatter loppemarkeder som en ganske nyttig illustrasjon på hvordan virkelige markeder faktisk fungerer. Jeg tror dessverre de fleste konsumenter i Norge har et ganske vagt forhold til hva de faktisk trenger og ønsker seg. Og følgelig blir det å ønske seg en ny kaffemaskin til jul, litt som å gå på loppemarked for å finne et unikum, litt tilfeldig og man ønsker seg det man vet eksisterer. For her er problemet med loppemarkeder: Det er totalt umulig å vite hva det faktisk er mulig å få tak. Det er ofte helt tilfeldig hvilket av de 8 loppemarkedene som holdes den helgen man ender opp på, og videre er det ganske tilfeldig at man er den første som etter ganske betydelige transaksjonskostnader har trålet seg gjennom et tonn med støvbefengte og ofte godt brukte gjenstander og finner den ene tingen man ikke visste man ønsket seg, men som passer perfekt med bordet man kjøpte i fjor. Tilslutt er det bare å forhandle med loppegrossisten om prisen, hvorpå loppegrossisten ikke aner din marginale betalingsvilje og prisen som blir foreslått kan fortone seg relativt latterlig, eller bare fantastisk lav. Det er selvfølgelig en forskjell mellom å ønske seg en kaffemaskin til jul og å få lyst på noe på et loppemarked. Man kan ikke planlegge loppemarkedskjøp på samme måte som man kan planlegge å kjøpe noe som det finnes et lager av, så det å kjøpe en kaffemaskin er tross alt en mer ordnet affære. Men det er forstsatt slik at det nesten er umulig for meg å vite hvilken kaffemaskin som egentlig passer meg best, det er ikke usannsynlig at nettopp den maskinen bare produseres for hjemmemarkedet i Korea og at jeg aldri får nok informasjon til å vite at det nettopp er den jeg vil ha. Litt som å være på loppemarked 1 av 8, når det var loppemarked 2 av 8 som hadde den gyngestolen jeg egentlig hadde hatt mest glede av.
Hvis man tenker på hvor mange ting som ligger på loft og kjellere over hele verden som ikke er i bruk, men som det kanskje finnes en person ett eller annet sted som hadde vært overlykkelig over å få tak i, blir informasjonsproblemene satt i et ganske grellt lys. Dette er overhode ikke trivielt, det er en massiv markedssvikt. Litt unormalt er det at det er selgeren som mangler informasjonen, det finnes et marked, men selgeren vet det ikke. Men heldigvis har teknologiutvikling gjort sakene lettere også her. Finn.no og andre liknende nettsider gjør det tross alt mulig å formilde salg mellom enkelt selger og den enkelte konsument til ganske lave kostnader, men fortsatt er det langt igjen: Jeg må fortsatt gidde å legge ut brødboksen jeg hadde tenkt å hive på et passende nettsted, og for meg som ikke verdsetter gjenstanden kan det se ut som en alt for stor jobb og ikke verdt bryet. Men det kan ha like mye med at jeg ikke vet at noen vil betale meg mer enn nok til at dette ville kompensere meg for arbeidet og vel så det, og sånn sett undervurderer jeg verdien av gjenstanden.
En av medstudentene mine foreslo på spøk at man kunne kreve at alle måtte lagerføre beholdningen på loft og kjeller på altinn, og merket av hva som man egentlig ikke ville ha. Deretter kunne man hatt en statlig side som informerte folk om hva som faktisk fantes rundt omkring. Et snedig forslag, men ikke særlig praktisk. Og det er vel jevnt over det som er problemet med informasjonssvikt, det koster utrolig mye (i form av tid og ofte penger) å gjøre noe med det.
Det fine med denne informasjonssvikten er at jeg får færre valg. Som økonom bør jeg selvfølgelig være litt skeptisk til å frata folk muligheten til å gjøre de beste valgene, men forskning viser at selv om mennesker blir lykkeligere av å ha valg, så må det ikke bli for mange av dem (kilde). Dermed er det kanskje en fin ting at jeg ikke får vite alt jeg burde, det har tydeligvis en egenverdi å være uinformert. Så jeg fortsetter å gå på loppemarkeder lykkelig uvitende om alle kuppene jeg går glipp av.
Lagret under Uncategorized
Av Joakim Møllersen
Den amerikanske sentralbanken ved sjef Ben Bernanke har i noen uker kraftig antydet at de vil trykke penger for å få fart på en amerikansk økonomi som ikke har kommet seg etter finanskrisa. Veksten er ikke så høy som man håpet på, en makter ikke å få arbeidsledigheten ned på akseptable nivåer og deflasjonen truer mens en er i ferd med å gå tom for pengepolitiske virkemidler da renten styringsrenten nærmer seg 0%
Nå tyder ting på at medisinen Fed vil skrive ut er å øke pengemengden i økonomien ved såkalte kvantitative lettelser. En vil ikke trykke faktiske papirpenger som i Tyskland i mellomkrigstiden, men sentralbanken vil kjøpe obligasjoner og verdipapirer fra banker og andre finansinstitusjoner i håp om at disse igjen vil låne ut de nye pengene og at den nye kapitalen vil hjelpe økonomien til igjen å komme seg på fote.
Risikabelt
Til E24 uttrykker både Handelsbankens Knut Anton Mork og Fokus Banks Jens Petter Olsen bekymring. Metoden er lite utprøvd og resultatene er ikke gitt på forhånd, noe også Bernanke har innrømmet.
Det største usikkerhetsmomentet er rett og slett hva bankene vil gjøre med pengene. Mork mener bankene kan bli sittende på pengene eller kjøpe seg opp i råvaremarkedet hvilket kan skape nye bobler. Olsen, på sin side, frykter at inflasjonen kan komme ut av myndighetenes kontroll og skape store negative ringvirkninger.
Disse bekymringene er legitime nok, men ingen synes å bekymre seg videre over at en gir pengene til bransjen som bærer en stor del av ansvaret for at USA og verden befinner seg i det nåværende uføret. Få i dag betviler at bankenes og finansbransjens uansvarlige oppførsel, basert på manglende kontroll fra myndighetene, var en hovedårsak til finanskrisen. Løsningen for Vestens regjeringer har likevel, paradoksalt nok, vært å pumpe inn penger i disse gigantkonsernene som har kjørt seg selv i grøfta og tatt mange mennesker med seg.
De største amerikanske bankene tjener like mye og mer enn før krisa og det er kanskje ikke så rart når det første sentralbankene gjorde var å skyte inn US$2,5 billioner (tusen milliarder). Sjefene tok ut bonuser som aldri før, mens haugevis av amerikanere ble hevet ut av hjemmene sine.
Insentiver
Noe jeg finner høyst selvmotsigende er når høyresiden og liberale økonomer støtter denne politikken. Som et mantra har man i i generasjoner hørt at økonomi og økonomisk politikk må støtte seg på (økonomiske) insentiver til mennesker og næringsliv slik at disse får lyst til å jobbe og skape verdier. Det samme gjelder andre veien: blir du arbeidsledig må dette for all del ikke oppmuntres ved trygd eller andre ordninger. En skal bli belønnet for egen dyktighet og en må betale prisen for egen udugelighet.
Banker du kona di må du, som seg hør og bør, regne med at politiet banker på døra di og at du vil banke ditt eget hode i veggen til en fengselscelle en tid framover. Hvis du derimot er en bank som skusler bort dine egne og andres penger hiver de deg ikke i kasjotten, de hiver mer penger etter deg. Kanskje konebankeren skal få en flaske brennevin, en hammer og en klaps på skuldra neste gang han blir tatt. Kona; som huseiere, arbeidsfolk og “økonomien” for øvrig; kan bare håpe at det går bedre enn forrige gang.
Løsningen er produksjon
Om å øke pengemegden i økonomien er løsningen på USAs problemer eller ikke skal ikke jeg gjøre meg til dommer over, men det høres ut som en slett idé på flere plan å gi mer makt til de som er ansvarlige til at vi er i elendigheten. Mye av årsaken til krisen ligger en flytting av økonomien til finans på bekostning av produksjon. Dette er ikke noe nytt fenomen, men har pågått omtrent siden den andre oljekrisa i 1979 da fordismens endelikt var definitivt, Margareth Thatcher hadde vunnet valget og nye petrodollars ble flyttet til finansdistriktet City i London.
En gradvis oppmykning av restriksjoner i verdipapirmarkedet og en stadig oppblåsning av den finansielle, ikke-produktive sektoren har ført til spekulative bobler. Dette fenomenet kalles finansialisering og ble beskrevet av den franske økonomen François Chesnais med varsel om at det ville bringe med seg disse boblene som kunne få globale konsekvenser. I sin bok fra 1994 La Mondialisation du capital (The Globalization of Capital) advarer han spesielt mot tendensene i det amerikanske boligmarkedet.
Hvis en skal sikre varig vekst i økonomien er produksjon, ikke finans, svaret. Skaping av jobber har vært en gjennomgangsmelodi i amerikanske, og andre, valgkamper i lang tid og hvis en virkelig ønsker å skape jobber kan den eventuelle økningen av pengemengden skje gjennom statsbudsjettet i stedet for via banker som en ikke har peiling på hva vil gjøre med pengene. Den demokratiske kontrollen vil da også øke og en vil kunne få stilt folk til ansvar om det skulle være nødvendig.
Via statsbudsjettet kan en direkte sette i gang produksjon og slik sette vanlige folk i arbeid. I USA lever over 45 millioner mennesker under fattigdomsgrensen og hvis pengene på en eller annen måte når disse kan en være helt sikker på at de verken blir stuet vekk på en bankkonto eller spekulert i olje eller gull – de vil bli brukt til konsum.
Dette høres kanskje fryktelig radikalt ut for noen, men det er ikke annet enn god gammeldags keynesianisme: staten må inn for å holde produksjonen oppe i nedgangstider. Det virker som det bare er Kina som virkelig forstår dette nå til dags.
Lagret under Uncategorized
Av Fredrikke Gjestvang
Jeg har akkurat sett en utrolig interessant og ganske skremmende dokumentar av Valentin Thurn om matvaredestruksjon. Dersom man er nysgjerrig på matvarekrisen, resirkulering og ikke minst hvilke følger forbrukersuverenitet kan ha i et vanskelig internasjonalt marked bør man absolutt sette av tid til å se: “Taste the Waste”.
Se forøvrig: http://tastethewaste.com/info/film
Lagret under Uncategorized
Av Askill Harkjerr Halse
Å gjøre faglige diskusjoner om statsbudsjettet tilgjengelig for et større publikum er sikkert ikke lett, men det må gå an å gjøre det bedre enn det Dagbladet.no presterer i saken sin i forkant av offentliggjøringa av statsbudsjettet: “Nå vil norske økonomer ha ansettelses-stopp i offentlig sektor”, heter det i ingressen. “Slank den offentlige sektoren”, står det til og med litt lenger nede i artikkelen. Dette finnes det ikke fnugg av dekning for i teksten.
For det første er samlebetegnelsen “norske økonomer” rimelig upresis når to av de fire som er intervjuet representerer interesseorganisasjoner med klar slagside mot høyre. At leder Petter Batta i Huseiernes landsforbund har studert ved Økonomisk institutt en gang skal ingen ta fra han, men han er først og fremst er kjent for sin utrettelige kamp mot eiendomsskatt, blant annet gjennom annonser på trikken. Og at NHO, i dette tilfellet representert ved sjeføkonom Tor Steig, er bekymret for at offentlig sektor er for stor, er vel heller ikke spesielt oppsiktsvekkende.
For det andre er det egentlig bare uttalelsene til disse to som kan sies å være i nærheten av å støtte opp om konklusjonen i artikkelen. NHH-professor Ola H. Grytten vil kutte i byråkratiet og bruke penger på “investeringer i infrastruktur, skole og utdannelse”. Vil dette gi en slankere offentlig sektor? Professor Steinar Holden fra UiO uttaler at samferdselsinvesteringer i større bør velges ut i fra samfunnsøkonomisk lønnsomhet. I den grad han har sagt noe om størrelsen på offentlig sektor, kommer det ikke fram av artikkelen.
At offentlig sektor de siste par årene har vokst i forhold til privat sektor skyldes at regjeringa har brukt mer oljepenger enn det handlingsregelen tilsier. Det har vært nødvendig for å stimulere etterspørselen i økonomien og dermed motvirke følgene av finanskrisa. At privat sektor har krympet også i absolutte tall (36 000 jobber i 2009 ifølge artikkelen) skyldes også nedgangstidene. Når finanspolitikken vender tilbake til handlingsregelen vil offentlig sektor vokse saktere. Men at veksten i offentlig sektor skulle stoppe helt opp eller til og med bli reversert når økonomien i sin helhet er i vekst er et helt urimelig krav. Det måtte i så fall bety at en skulle gi store skattelettelser. Ifølge SSB var offentlig sektors andel av sysselsettinga fram til finanskrisa for øvrig nokså stabil fra 1990 og framover.
En av grunnene til at Radikalt økonominettverk i sin tid ble opprettet var at en ville motvirke inntrykket av økonomer er høyreorienterte. Det finnes også gode eksempler fra media på at det blir ytret økonomifaglige standpunkter med slagside mot venstre. Men med journalistikk som dette vil nettavisleserne få et skeivere inntrykk enn noen gang.
Lagret under Uncategorized
