Av Askill Harkjerr Halse
Investor Jens Ulltveit-Moe kan ikke fraskrive seg ansvaret for det bidraget han ga til klimaet i norsk innvandringsdebatt med sitt utspill om ulønnsomme ikke-vestlige innvandrere, selv om en del av de som kommenterer utspillet til en viss grad forvrenger det han faktisk sa. Når du forenkler så til de grader og deler innvandrerbefolkningen inn i to, hvorav den ene gruppa er “lønnsom” og den andre “ulønnsom”, ber du om bråk.
Og hva var egentlig poenget, bortsett fra å komme med et statistisk funfact som forvirrer mer enn det forklarer? Det kan godt hende det er sant at hvis en deler inn innvandrerbefolkningen som helhet i “vestlige” og “ikke-vestlige”, vil sistnevnte gruppe komme ut i minus i sitt bidrag til statsregnskapet. Men da har en for det første blandet sammen arbeidsinnvandring med opphold på humanitært grunnlag. Nå er for øvrig Ulltveit-Moe inne på dette når han sier at vi godt kan ta imot flyktninger så lenge vi er klar over “den økonomiske belastningen”, men han hadde gjort det enklere for seg om han hadde snakket om én ting av gangen.
Altså: Flyktninger og asylsøkere tar vi imot fordi Norge har internasjonale forpliktelser og fordi det er moralsk riktig. Det er viktig at en som Brochmann-utvalget ser på måter disse kan integreres best mulig i arbeidslivet på, både for deres skyld og for landet som helhet. Men det er meningsløst å måle hva de bidrar med i pluss eller minus, og i hvert fall å sammenlikne dem med arbeidsinnvandrere.
Professor i samfunnsøkonomi Kjetil Storesletten gjør et forsøk på å vise vei i forvirringa i sin faste spalte i Aftenposten. Han holder seg hovedsaklig til arbeidsinnvandring og bytter ut Ulltveit-Moes todeling med et skille mellom “høyt utdannede vestlige innvandrere” og “lavt utdannede ikke-vestlige innvandrere”. Videre forklarer han at de siste gir et positivt bidrag til statsfinansene fordi de har gode sjanser til å få seg en jobb der de tjener godt og til å beholde denne (eller få en ny).
Det siste er ikke spesielt oppsiktsvekkende. Det interessante i Storeslettens kronikk er derimot de undersøkelsene han viser til som konkluderer med at masseinnvandring, for eksempel av håndverkere, i liten grad bidrar til økonomisk vekst i mottakerlandet. I norsk sammenheng blir arbeidsinnvandring ofte omtalt som uunngåelig fordi vi har “mangel på arbeidskraft”. Hvis økonomene har delte oppfatninger om dette, hadde det vært spennende å få dette fram i lyset.
Så til de “lavt-utdannede ikke-vestlige” innvandrerne: Norge har ikke hatt fri arbeidsinnvandring fra land utenfor EØS siden innvandringsstoppen ble innført i 1975. Før dette hadde vi nokså omfattende innvandring fra “ikke-vestlige” land, spesielt Pakistan. Det er bekymringsfullt yrkesdeltakelsen blant disse har sunket kraftig, men hvem skal en sammenlikne dem med? Tyske ingeniører?
Radikalt økonominettverk arrangerte en debatt om migrasjon på Globaliseringskonferansen i fjor. Der deltok FAFO-forsker Jon Horgen Friberg, leder for Kontaktutvalg mellom innvandrerbefolkningen og myndighetene (KIM) Anita Rathore, og forsker på Frischsenteret Knut Røed, som også har sittet i Brochmann-utvalget. Her syntes det å være enighet om den svekka yrkesdeltakelsen blant førstegenerasjons norsk-pakistanere i stor grad skyldtes uførhet som følge av at de da de kom tok de hardeste jobbene og i tillegg gjerne mer enn én jobb.
Så er det også, slik økonomer gjerne uttrykker seg, “rimelig å anta” at de mulighetene en har utenom arbeidslivet har noe å si for hvor hardt en prøver å holde seg innafor. Noen blir provosert bare ved at en åpner for dette, noe jeg mener er en tanke hysterisk og ikke spesielt kunnskapssøkende. Men det ligger også en utfordring her til økonomene om å i større grad si noe om størrelsen på de ulike effektene når de uttaler seg, noe det burde være i hvert fall et viss grunnlag for å kunne gjøre. Hvis ikke er det jo fritt fram for andre til å presentere andre “mulige effekter” uten at en kan si noe om hvilke som er viktigst. I tillegg er det jo ikke sånn at politikk er fritt for avveiinger. Selv om det å redusere en trygd isolert sett kan gi høyere yrkesdeltakelse, vil det jo som regel være andre hensyn som veier tungt imot.
Tilbake til Ulltveit-Moe: Når han klarer å holde tunga rett i munnen og konsentrere seg om arbeidsinnvandrerne, slår han fast at forskjellen på innvandrere fra EØS og utenfor er at de førstnevnte bare drar hit for å jobbe ei stund og så drar hjem igjen. Her slutter den faktabaserte debatten og vi er over i fri synsing. Omfanget av EØS-innvandringa økte kraftig etter utvidelsen av EU i 2004. Det er alt for tidlig å si noe om de langsiktige konsekvensene av den sistnevnte. Dette var også Horgen Friberg inne på under debatten nevnt over, idet han mente å se tegn til at en del av dagens østeuropeiske innvandrere opplever det samme som pakistanerne gjorde på 70-tallet. Det er lett å falle ut av arbeidslivet på grunn av enten svekket arbeidsevne, mangelfulle rettigheter eller begge deler – og det er lett å ende opp som avhengig av sosiale ytelser.
Og kanskje gjelder det ikke bare de polske innvandrerne heller. Hva med han hyggelige svensken i kassa på Prix som lurte på hvor jeg jobbet og lett misunnelig spurte om det var “chill” da jeg svarte at jeg var forsker og jobbet på kontor. Mange av de såkalte partysvenskene kommer til Norge ikke for fest og moro, men fordi de er fra steder i Sverige der arbeidsmarkedet er svært dårlig, spesielt for unge. Skal de dra tilbake dit hvis de opplever reduserte muligheter her?
For å forhindre at problemene til norsk-pakistanerne og andre grupper gjentar seg, trenger vi kunnskap om hvordan arbeidslivet, velferdssystemet og integreringspolitikken påvirker arbeidsinnvandrernes muligheter til å fortsatt kunne bidra til samfunnet. Vi trenger i hvert fall ikke sleivkjefta utspill som får folk til å tro at det dreier seg om hvilken farge folk har.
