Av Askill Harkjerr Halse
Egentlig var planen å kikke i annonsene for leiligheter til salgs. Om ikke for å faktisk jakte på et hjem så i hvert fall for å oppdatere meg på hvordan markedet er. Men etter å ha bladd igjennom en del annonser og slått fast at det meste er urimelig dyrt ble jeg plutselig nysgjerrig på hva jeg måtte betalt i leie hvis jeg skulle funnet meg en tilsvarende leilighet som den jeg nå leier.
Det ble plutselig veldig enkelt å finne ut, for tilfeldigvis var det lagt ut annonse for en av naboleilighetene, til og med i samme etasje. Og fasiten er at denne identiske 43 kvadratmeter store leiligheten nå koster 9000 kroner å leie, eller 12,5 prosent mer enn den gjorde høsten 2009. Økonomistudenter og andre mattekyndige kan regne ut at det tilsvarer en årlig prisvekst på 6,06 prosent. Forlenger vi grafen videre i samme retning vil prisen neste høst være drøyt 9500 kroner. Pluss strøm og oppvarming, så klart.
Dermed ble det veldig tydelig hvorfor utleierselskapet har valgt å ha treårskontrakter (som er det korteste loven tillater). Innenfor kontraktstida har ikke utleieren lov å sette opp leia med mer enn prisveksten i samfunnet for øvrig. Når kontrakten opphører kan de derimot sette opp leia til markedsleie. Det vil si mye opp.
Forutsatt at jeg klarer å komme meg ut herfra før det skjer, fant jeg en viss egoistisk trøst i dette. Men nok om meg. Eller kanskje ikke? Forrige uke gikk fall Finanstilsynet ut og foreslo nye rammer for regulering av bankenes utlånsvirksomhet. Mest oppmerksomhet fikk forslaget om at bankene som hovedregel ikke får lov til å låne deg mer enn 85 prosent av kjøpesummen, i motsetning til 90 prosent som det er i dag. Målet er å begrense både veksten i boligprisene og i folks gjeld.
At bankene likte forslaget dårlig, er ikke særlig overraskende. De vil gjerne låne ut penger så lenge de sjøl mener det lønner seg, og har dermed ingen interesse av økt regulering. Det bankenes representanter sier om konsekvensene av forslaget må tolkes ut i fra dette.
Det er imidlertid riktig er at de som i dag akkurat har nok egenkapital til å låne til den leiligheten de vil ha vil tape på forslaget, fordi de ikke lenger vil klare å møte kravene. Dette motvirkes noe av at prisveksten dempes, men de kommer likevel dårligere ut. De som derimot har mulighet til å møte også de nye kravene til egenkapital vil tjene, siden de vil kunne få samme bolig til en lavere pris (eller kanskje en litt bedre til samme pris).
Én annen påstand var at tiltaket ikke vil virke, fordi førstegangskjøperne “ikke er prisdrivende” (Dagsrevyen onsdag 28. september). Det har jeg vanskelig for å tro. Selgerne av en rekke mer eller mindre klaustrofobiske ett- og toromsleiligheter i sentrale deler av Oslo retter seg nettopp mot denne gruppa, og disse leilighetene er i mindre grad attraktive for andre grupper. En skulle dermed tro at en innstramming der færre får låne like mye som nå ville dempe prisveksten i denne delen av markedet betraktelig.
Videre er det jo førstegangskjøperne som presser opp prisene slik at andregangskjøperne kan låne enda mer penger til den neste boligene sin, slik at tredjegangskjøperne får en bedre pris for den de selger, og slik fortsetter det opppover i næringskjeden, eller hva vi skal kalle det. Det at vanlige boligkjøpere spekulerer i fortsatt prisoppgang når de selger sin gamle og kjøper ny og dyrere bolig er et sentralt poeng til forskerne Ole Røgeberg og Morten Josefsen, som i vår hevdet at vi er inne i en boligboble. (Se innlegg og motinnlegg referert på Josefsens blogg, eller Røgebergs mer omfattende artikkel.) Finanstilsynets forslag vil nok ikke akkurat slå bunnen ut av denne pyramiden (Røgeberg sammenlikner sjøl fenomenet med pyramidespill), men det burde ha en viss effekt. Og prisoppgangen er også i høyeste grad usosial, som Elin Ørjasæter påpeker.
Denne uka kom det nye tall som viser at boligprisene har gått opp med 9,7 prosent på et år. ikke i Oslo, men på landsbasis. Eiendomsmeglerforetakenes forening ber nå folk være forsiktige med å gå inn i markedet på dette nivået. (Nok en trøst til den treige.) Jeg har vanskelig for å tro at dette kan fortsette særlig lenge uten at en såkalt justering blir nokså dramatisk. Uansett hva en måtte tro om kostnadsutviklinga i byggebransjen er veksten basert på gjeld og forventninger om fortsatt vekst. Altså psykologiske faktorer som er følsomme for sjokk.
Nå: Utenriks. I en tankevekkende kommentar skriver professor Martin Feldstein om det spillet som nå pågår i EU om Hellas’ statsfinanser. Mange mener at Tyskland og Frankrike prøver å redde sine egne banker fra store tap dersom Hellas ikke betaler gjelda. Feldstein hevder at Hellas uansett vil gå konkurs og at EU-toppene vet dette, men at de prøver å utsette dette fordi en konkurs nå vil føre til spekulasjoner om at også store land som Italia og Spania vil misligholde gjeld. En prøver derfor å gi disse et par år til å ordne opp, mens Hellas holdes (så vidt) flytende og samtidig (knapt nok) betalingsdyktig med en kombinasjon av redningspakker og spareplaner. Faren er at Hellas’ konkurs likevel kommer før planlagt, at Italia og Spania blir dratt med og at det hele foregår enda mindre kontrollert enn det gjør nå.
En ny internasjonal økonomisk krise vil merkes også i Norge, med økende arbeidsledighet og lavere optimisme blant forbrukerne. Det vil også ramme boligmarkedet (selv om prisnedgangen motvirkes av lavere byggeaktivitet også). Det er ikke rart at Finanstilsynet prøver å ta grep for å hindre at landinga blir knallhard. De tvinges til dette fordi politikerne har nektet å gjøre noe med de gunstige skattevilkårene som gjør det så lønnsomt å låne penger for å investere i egen bolig. Det er merkelig at den ellers svært så læreboktro samfunnsøkonomen Jens Stoltenberg ikke har tatt et eneste grep for å stabilisere dette markedet.
Min nåværende leilighet ligger nederst i Akerselva, som her om dagen rant oppover på grunn av unormalt høyt tidevann. Hvis en en økonomisk tidevannsbølge skyller inn Oslofjorden, vil det også merkes her nede.
