Harvard-studenter forlot forrige måned et introduksjonskurs i makroøkonomi ved Harvard i protest mot proffesorens ensporede og nyliberale syn på økonomi. Også her hjemme har dagens økonomifag fått velfortjent kritikk for å være for teoribasert og for politisk vektet, og da i sistnevnte tilfelle alt for langt mot høyre. Spesielt etter finanskrisa gjorde seg gjeldene har det blitt etterspurt et økonomifag som i større grad baserer seg på innsamlet data framfor anektoder om et par fanger på ei celle og historien om naboparret birøkter/eplebonde.
Selv om mange økonomer i begge leire kan riste på skuldrene og vise til endeløse ansamlinger av data, er mangelen på empiri pinlig tilstedeværende på bacholor-nivå. Argumenterer for en nyliberal globalisering av økonomien med henvisning til teorier fra 1700-tallet framfor å åpne øynene for hva de erfaringer fra deregulering av handel, er et av tallløse eksempler første- og andreårs studenter i økonomi får opplest som vedtatte sannheter.
Cosma Shalizi, statestikker ved Carniege Mellon Universitet, jobber med et forskningsprosjekt med støtte fra INET, Institutte for new economic thinking. Prosjektet, «Model complezity and prediction error in macroeconomic forcasting» skal se nærmere på hvordan økonomifaget kan ta lærdom av statistiske modeller som er blitt utviklet på andre fagfelt de siste tredve årene. Pinlig få økonomer forutså finanskrisen, og det er tydelig noe som mangler med hvordan modellene for å forutse den økonomiske utviklingen.
Shalizi peker på hvordan dårlige datamodeller ofte kan passe til dataene. Der man får en mismatch mellom data og modellen, legges det til en sjokkvariabel eller tilføyes det en faktor for å få det hele til å stemme. Slik får man i lengden modeller som er veldig gode til å forklare det som har skjedd, men lite nyttige til å forutse hva som kommer til å skje. Og enda viktigere, hvilke økonomiske virkemiddler som er nødvendig for å styre utviklingen. Framfor småjusteringer blir det kanskje nødvendig å velge en helt ny modell.
Et annet problem med dagens økonomifag som Shalizi trekker fram, er størrelsen på modellene. Ved å prøve å dytte så mye data relevant for mange sektorer som mulig ender man opp med en modell som memorerer støy og dermed demper tydeligheten på de faktorene som kunne fortelle oss noe nyttig om hvordan økonomien faktisk fungerer. Igjen, dette er et større problem på bachlor nivå enn senere i utdanningsløpet, men det legger fortsatt grunnlaget for dårlig økonomi. Hvis man eksempelvis prøver å beskrive skalafordeler i eksportrettet industri og landbruk med fokus på selvberging i en og samme modell, må man ganske langt ut i alfabetet før man har nok variabler til å få en halvveis troverdig modell.
Den skylden økonomene må ta for fremveksten av krisa og de i mange tilfellene skadelige «mottiltakene», kommer neppe kun av dårlige modeller og dårlig databruk. Når IMF og den europeiske sentralbanken foreskriver engangsinntekter fra salg at statlig eiendom og privatisering som løsning på krisen i europa er det i minst like stor grad det politisk fargede, som det teorityngede økonomifaget, som har skylden. Å ha et økonomifag som erklærer seg politisk uavhengig til alle tider er heller ikke nødvendigvis heldig. Men i tilfelle må man være klar vilken vinkling man har. Stats- og banksjefer over europa har glemt dette når de innfører tydelige politisk motiverte økonomiske reformer med påstanden om at dette er «objektivt nødvendig».
Selv om økonomifagets modeller burde ligge mer opp til data enn lærebøkenes teorier, kommer vi fortsatt til å trenge allmenne teorier. Uten dette i bunnen blir de seperate modellen for både industri og landbruk redusert til kompliserte kostnadsanalyser uansett hvor stor datamengde man kan skilte med.
Se intervju med Cosma Shalizi om forskningsprosjektet her:
Martin Giset, styremedlem radikalt økonominettverk
