Av Askill Harkjerr Halse
Det er vel verdt å minne om at folks smak kan endre seg, men det betyr ikke at en ikke bør ta hensyn til den.
I Morgenbladet 5. februar sabler Gudmund Hernes ned tre forslag Høyre har kommet med den siste tida: Fjerning av fedrekvota for foreldrepermisjon, avskaffing av kjønnskvotering i styrene i akseselskaper og kutt i sykelønna på 20 prosent. Ingen av forslagene kommer fra partiets sentrale ledelse, men de representerer som Hernes skriver ei liberalistisk linje blant markerte figurer i Høyre.
Samtidig sender sosiologen et stikk mot samfunnsøkonomifaget i tillegg, eller nærmere bestemt ”den mikroøkonomiske læreboken”, som han mener er grunnlaget for denne liberalistiske tankegangen.
Hernes peker på en i de aller fleste mikroøkonomiske modeller er tar aktørenes preferanser, altså deres verdsetting av ulike goder og onder, for gitt. Det har han rett i. Det betyr ikke at preferansene ikke spiller en rolle: Modellene kan utmerket godt brukes til å studere effektene av endring i preferansene, men de kan ikke forklare dem.
Men endringer i preferanser kommer så klart fra et sted de også. Og som to ganske slående eksempler på at politikk kan påvirke preferansene viser Hernes til innføringen av bilbeltepåbud i 1975 og innføringen av røykeloven for serveringssteder i 2004. I begge tilfellene var motstanden i befolkningen mot lovendringene stor før de ble innført, men de har blitt populære i ettertid. Dersom en hadde satt opp et samfunnsøkonomisk regnestykke for et av disse tiltakene på forhånd der folks preferanser inngikk, ville det dermed trolig framstått mindre ”lønnsomt” enn det vi vet i dag at tiltaket var. (Nyttekostnadsanalyse blir imidlertid heldigvis lite brukt i slike sammenhenger.)
Her må det understrekes at preferanser ikke nødvendigvis er det samme som det folk oppgir at de mener i en spørreundersøkelse (”stated preferences”). En kan si én ting, og gjennom sine handlinger vise at en egentlig prioriterer annerledes (”revealed preferences”). Det rokker trolig likevel ikke ved disse to eksemplene, fordi en her også kan observere endringer i atferden. I dag bruker for eksempel de fleste bilbelte også når risikoen for å bli stoppet i kontroll er svært lav.
Noen økonomer har derfor valgt å også studere årsakene til endringer i preferanser. De to norske samfunnsøkonomiprofessorene Karine Nyborg og Mari Rege har tidligere gjort dette med nettopp røykeatferd som tema, nærmere bestemt har de studert effektene av loven som fra 1988 forbød røyking på en rekke offentlige steder (Økonomisk forum 6/2004, gratisversjon her). Deres hovedpoeng er at loven påvirket preferansene ved at røykere ble hensynsfulle og ikke-røykere mer følsomme for røykfult luft, og at loven dermed også indirekte førte til mindre røyking i private hjem.
Dette betyr imidlertid ikke at en bør innføre en masse velmente tiltak som befolkningen er imot med det formål å endre folks preferanser, for som Nyborg og Rege skriver kan virkningen på preferansene gå i flere retninger.
Men kanskje viktigere: I mange tilfeller er det ikke folks preferanser som er problemet. I eksemplet pappaperm tror jeg det er mange fedre som ønsker seg mer tid med barnet, men at dette begrenses av krav fra arbeidsgiver, mangel på sjølstendig opptjeningsrett og dessverre også i en del tilfeller av mødrene. Å sette av en viss del av foreldrepermisjonen innebærer dermed at fedrene i større grad får utløp for sine preferanser.
Ved å argumentere med at målet med fedrekvota er å endre folks preferanser gjennom å la dem ”oppdage hva de liker”, gir en derimot kritikerne rett i at dette handler om tvang. Eksemplet med kvinnelige styrerepresentanter er noe mer komplisert: Her er det nok næringslivstoppenes preferanser for menn i styrene en ønsker å gjøre noe med. Men disse preferansene representerer neppe meningene til det breie lag av folket.
En god radikal politikk er etter mitt syn en som i hovedsak spiller på lag med folks preferanser (kall det gjerne ”interesser”) og demonstrerer hvordan disse kommer bedre til sin rett gjennom fellesskapsløsninger. Selv om det nok også vil være noen tilfeller der politikerne må våge å gå foran og håpe at folket følger etter.
