Vi avslutter her, men fortsetter andre steder

Vi har besluttet å avslutte denne bloggen.

Men hvis du er interessert i å følge med på det vi driver med kan du enten gå inn på hjemmesiden vår: www.okonominettverket.no eller inn på facebook-siden vår
Vi har også opprettet Radikalt Økonomisk Forum som arvtager til denne bloggen. Der poster vi og andre som er interessert i økonomisk teori innlegg og linker til interessante artikler og diskuterer ulike temaer. Dette forumet finner du her

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Redde økonomien eller demokratiet?

Av Joakim Møllersen, styremedlem i Radikalt økonominettverk

To ikke-valgte teknokrater leder regjeringer i Hellas og Italia, EU sentraliserer den økonomiske politikken, flere mener uansvarlige politikere ikke lenger kan lede landene, men må overlate makta til fagfolk. Er mindre demokrati veien ut av krisen? Må folket skånes fra populistiske politikere? Er sentralisering eller mer makt lokalt løsningen, eller følger vi allerede den rette sti i dag?

De økonomiske og sosiale konsekvensene av finanskrisa er etter hvert velkjente. I Norge er vi godt skånet fra de verste konsekvensene, men en trenger ikke dra langt før en ser de menneskelige konsekvensene av den økonmiske kollapsen i hvitøyet. Eurosonen satte nettopp en lite hyggelig rekord da den offisielle arbeidsledighetsraten for området ble målt til 10,8 % – høyere enn noen gang. I Spania går 23,6 % av de aktivt arbeidssøkende uten jobb – over halvparten av de unge.

Nå, nærmere fire år etter Lehmann Brothers gikk konkurs og verden skjønte at noe virkelig hadde gått galt, er fremdeles horisonten dekket av mørke skyer. Eurosonens økonomi er i resesjon, budsjetter kuttes over hele fjøla og protestene vil ingen ende ta.

Budsjettkuttene det demonstreres mot i Europa er i mange tilfeller ikke av frivillig karakter. Nå vil politkere ofte hevde at det er helt nødvendig å stramme beltet når det gjøres, men i nå kommer ordrene fra høyere hold. EU sentralt har satt opp regler for medlemslandenes økonomiske politikk og de som ikke føyer seg må betale bøter i milliardklassen.

Ungarn er per i dag det eneste landet som har blitt rammet av slike bøter og tilsvar fra statsminister Viktor Orban lot ikke vente på seg: “Vi skal ikke bli en koloni. Ungarere vil ikke leve etter kommando fra fremmede makter, de vil ikke gi opp sin frihet.” EU-organer skal ovevåke medlemslandenes budsjetter og komme med “anbefalinger” til forbedringer. Følges ikke disse kan straff bli konsekvensen. Systemet er ennå nytt, men allerede har land blitt rådet til å spesifiserte endringer i skattepolitikken, avskaffe inflasjonsjustering av lønninger, kutt i pensjoner og desentralisering av lønnsforhandlinger.

I fjor måtte den beryktede Silvio Berlusconi ta hatten og gå etter at hans kollega i Athen, Georgios Papandreou, hadde gjort det samme. Sistnevnte ble tvunget ut etter at han fremmet forslag om en folkeavstemning om euroen skulle beholdes som valuta i Hellas.

Økonomiprofessor ved NHH, Rögnvaldur Hannesson, skrev i adventstida i fjor en kronikk for E24 at det var finansmarkedene som hadde felt de to regjeringene. Finansmarkedene som overhus, som Hannesson hadde kalt teksten, ble omstridt da han mente at “det er ikke noe å beklage, heller tvert imot (…) Finansmarkedene måtte til for å avsette udugelige regjeringer.”

Videre beskrives faren for sosiale opptøyer og autoritære regimer i kjølvannet av uroen. “Av den slags kommer det sjelden noe godt, men det finnes unntak. Militærregjeringen i Chile etter kuppet i 1973 er ett av dem”, skriver Hannesson, forteller om vekstratene til landet og følger opp med eksempler fra Benito Mussolinis tid hvor man klarte å redusere statsgjelden i Italia.

Kronikken fikk som nevnt reaksjoner og ble derfor fulgt opp. I Demokrati eller diktatur? skrives det at vi i dag ikke har “en styreform hvor den alminnelige borger er direkte involvert”, men at “demokratiets styrke ligger i at vi har konkurrerende makteliter som kan skiftes ut når vi ikke lenger har tiltro til dem”.

Han tar så for seg en rekke “vellykkede” og mindre vellykkede diktaturer før det hele avsluttes med å fastslå at “hadde Allende kommet seg igjennom det kaos hans regime førte til for så å bli kastet ved neste valg, fremstår Pinochets kupp som en sørgelig overreaksjon.”

Hannessons meninger kan fremstå som ekstreme for mange, men faktum er at politikken vi er vitne til i EU i dag møter lite motstand blant de folkevalgte. Det sies at land som Hellas, Portugal, Irland og Spania i dag har et svært begrenset selvstyre, men demokratiedbatten i EU er likevel lavmælt. At finansmarkedene, som mange mener har bevist sin egen udugelighet de siste årene, skal ha blankofullmakt til å velte demokratisk valgte europeiske regjeringer er nok ikke lite populært.

Mange kritiserte tildelingen av Nobels fredspris til Liu Xiaobo fordi Kina har gjort så mye for å forbedre levevilkårene for innbyggerne sine de siste tiårene og vil på samme (muligens med forbehold) måte forsvare styresmaktene i land som Vietnam, Singapore og Tyrkia. Noe annet blir når en demokratisk valgt regjering blir erstattet med et militærdiktatur, slik tilfellet var i Chile, men også denne framgangsmåten har sine talsmenn.

Økonomisk politikk er muligens den store grenen hvor avstanden fra velgerne til de som styrer er størst. Spørsmålet blir så om det er slik fordi det må, fordi det burde eller om vi rett og slett burde bringe avgjørelsene nærmere folket. Eller kanskje lengre ifra nå som det er økonomiske krisetider.

På bakgrunn av dette arrangerer Radikalt økonominettverk sammen med Det norske stundentersamfund i Oslo debatt: “Redde økonomien eller demokratiet”. Nevnte Rögnvaldur Hannesson kommer og med i panelet får han Halvor Mehlum, professor i samfunnsøkonomi ved Universitetet i Oslo med ekspertise innen internasjonal økonomi og økonomier i krise; og Bent Sofus Tranøy, førsteamanuensis ved høgskolen i Telemark, medlem av regjeringens finanskriseutvalg og forfatter av bl.a. “Markedets makt over sinnene”.

Arrangementet avholdes på Betong i Det norske studentersamfunds lokaler i Oslo. Debatten starter 19.00 onsdag 18.april. http://www.facebook.com/events/389977414366052/

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Rødgrønn nyliberalisme

Av Joakim Møllersen

“Norge har Europas mest radikale regjering”, får man høre fra tid til annen. Muligens er det riktig, men samtidig har de rødgrønne en alvorlig skamplett: Den økonomiske politikken de promoterer utenfor landets grenser hører hjemme langt ute til høyre. Samtidig påstår de samme at Norges glatte ferd gjennom krisa skyldes at vi har fulgt keynesiansk krisepolitikk.

Den første dagen i det nye året publiserte NRK et videoklipp av en pedagogisk Jens Stoltenberg som med tusj og papir forklarte at land som Hellas har kommet inn i en ond sirkel: Nedgangstider med økt arbeidsledighet har svekket skatteinntektene til staten som, grunnet allerede høye lån og utgifter knyttet til disse, ikke kan stimulere økonomien for å få landet på rett kjøl igjen, da de er så på felgen at ingen tør gi de nye lån, og de har ikke høye nok skatteinntekter til å betale avdrag og renter.
– Det er ikke noe nytt at bedrifter går konkurs, men det nye er at stater går konkurs, og Hellas har i virkeligheten gått konkurs, fortalte landets øverste leder.
Analysen hans er det lite å si på (rent bortsett fra at stater ikke går konkurs da ingen kan frata de “konkursrammede” deres verdier slik tilfellet er med bedrifter, og at det finnes en rekke berømte eksempler på land som har misligholdt lån – “gått konkurs” – som Argentina (2002), Russland (1998) og Tyskland i mellomkrigstiden).

Keynes

I disse harde tider har den for lengst avdøde engelske økonomen, John Maynard Keynes, igjen blitt en populær mann. At sosialdemokratiet trykker ham til sitt bryst burde være den naturligste ting i verden. Derfor var det lite overraskende at Stoltenberg uttrykte entusiasme da Klassekampen intervjuet ham i forbindelse med den norske utgivelsen av The General Theory, Keynes’ magnus opus.
– Eg har hatt stor glede av å lese Keynes, og vil kalle meg sjølv keynesianar […] Det er eit problem at mange trur det berre handlar om å stimulere i krisetider. Keynes seier òg at ein må bremse økonomien i gode tider. Altfor mange EU-land, som Hellas, har no stelt seg slik at dei ikkje kan nytte keynesianske tiltak. Ingen vil låne dei penger, uttalte han i oktober.

Nå nevner faktisk ikke Keynes budsjettbalanse eller hvorvidt regjeringer må spare i gode tider i The General Theory, og det er verdt å nevne at den britiske statsgjelda var på nivå med hva den greske er i dag når klassikeren kom ut i 1936. Storbritannia hadde naturligvis sin egen valuta og selvstendig pengepolitikk i motsetning til Hellas i dag, og hadde derfor bedre muligheter til å drive keynesiansk politikk. Hellas hadde sannsynligvis gjort lurt i å melde seg ut av eurosamarbeidet nettopp av den grunn, men det er en annen sak.

Løsningen!

Keynesianeren Stoltenberg mener da å ha legitimert at keynesiansk politikk for Hellas er en umulighet og at landet er inne i en ond sirkel hvor ytterligere kutt i budsjettene vil føre til mer ulykke. Svaret på dette er underlig nok å låne penger til Hellas og la Det internasjonale pengefondet (IMF) sette betingelser til lånet. Vel vitende kravene deres er nettopp kutt i lønninger og statens utgifter som vil føre til ytterligere reduksjon i etterspørselen.

Før nyttår gikk den rødgrønne regjeringen ut og tilbød 55 milliarder kroner til IMF, på toppen av 55 milliarder fra før av; og i forbindelse med krisa har man tidligere gitt lån til både Island og Latvia. Begge gjennom IMF. På nyåret har Stoltenberg igjen lovt milliarder, men denne gangen under forutsetning av at EU følger opp sin nye finanspakt. Kort fortalt sentraliserer denne pakten budsjettpolitikken for de enkelte EU-landene, strammer inn budsjettpolitikken og vil redusere deres muligheter for å pumpe penger inn i en sulteforet økonomi. Keyensiansk politikk umuliggjøres med andre ord.

Politikken IMF og EU nå påtvinger de tyngst rammede europeiske landene – med god hjelp fra de rødgrønne – er politikk som har mislyktes før og naturligvis vil mislykkes denne gangen òg. Pengefondets egne forskere har til og med kommet fram til samme konklusjon internrapporter. Argentinas nevnte mislighold kom i kjølvannet av en økonomisk kollaps av episke proporsjoner, hvor IMFs politikkanbefalinger ble fulgt til punkt og prikke i et drøyt tiår før ulykken var et faktum. Også da Russland ikke kunne betale gjelden sin fire år før og var i økonomisk krise, var det etter omfattende IMF-reformer.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre har da også forsikret om at det slettes ikke er snakk om noen gavepakke, men at Norge skal få renter på lånet og at det hele vil tjene oss da vi hjelper våre egne eksportmarkeder. Hvordan vi hjelper ved å tvinge land inn i en negativ økonomisk spiral spesifiseres ikke.

Keynes’ ord

Til keynesianistene i regjeringen høver det seg å minne om at ideologen deres også var en praktisk anlagt mann. Han brukte større deler av karrieren i det politiske liv enn i det akademiske. I etterkant av første verdenskrig skrev en desillusjonert Keynes The Economic Consequences of the Peace. Han mente krigserstatningen som ble ilagt Tyskland var urettferdig overfor det tyske folk, ville gjøre landets tilbakekomst vanskeligere og at det ville slå tilbake på seieherrene.

“Hvis vi med overlegg sikter på å gjøre Sentral-Europa fattig vil jeg tørre å spå at hevnen ikke vil halte. Ingenting kan da utsette veldig lenge den endelige krigen […] som vil få grusomhetene av den siste tyske krigen til å blekne.”

Dessverre var det ingen som hørte på Keynes den gangen og dessverre fikk han rett. “Politikken som består i å redusere Tyskland til trelldom, ydmyke og degradere livene til millioner av mennesker, og frata hele nasjonen dens lykke burde være avskyelig og frastøtende.” Bytt ut Tyskland med Hellas, skru klokka 92 år fram i tid og gråt.

Ap ikke alene

Om du tror regjeringens gigant er den eneste som presser andre land til en feilet økonomisk politikk må du tro om igjen. Utviklingsdepartementet ved minister Erik Solheim har ifølge Norads statistikk økt Norges bidrag til IMFs søsterorganisasjon, Verdensbanken, siden 2006 til 2010 fra 1,8 mrd til 2,8 mrd. Tallene er ikke spesifiserte i statsbudsjettet og Norad har ikke tilgjengelig statistikk for fjoråret, men Kirkens Nødhjelp melder om en yterligere økning på 4,5 %. Organisasjonen, som ikke er kjent for sin radikalisme, uttrykker skuffelse og savner en begrunnelse fra det SV-styrte departementet.

Videre kjemper utenriksdepartementet for uinnskrenket frihandel gjennom Verdens Handelsorganisasjon (WTO). Proteksjonisme og aktiv næringspolitikk, som har vært en svært viktig del av oppskriften på industrialisering i nesten alle rike land (inkludert Norge), skal bekjempes. I tillegg går vi i front for igjen å gi WTO en relevant og viktig posisjon i internasjonal politikk – en organisasjon som i hovedsak har blitt brukt til å fremme handel på rike lands og multinasjonale selskapers vilkår.

Andrew Kroglund fra Utviklingsfondet mener at den politikken Norge fremmer “umuliggjør at utviklingslandene kan stille krav om at for eksempel oljeselskap skal gi kontrakter til nasjonale selskaper, for dermed å bygge kunnskap i industrien slik vi gjorde i Norge.”

Virkelig keynesianisme

Stoltenbergs oppfatning av keynesianismen henger tett sammen med hva han sa i Folketeateret under valgkampen 2009: “Nå er praktisk talt alle for motkonjunkturpolitikk. Alle regjeringer i hele verden skjønner at staten ikke kan være passiv. Staten må være aktiv og holde igjen i gode tider, og bruke penger i dårlige tider.”

Med seg på laget har han naturligvis Arbeiderpartiets finanspolitiske talsmann, Torgeir Micaelsen, som i Dagsavisen 15. november skriver at for mange land har “styrt etter ideen om at man kan leve med nordeuropeisk velferd og amerikansk skattenivå”. Micaelsen utsagn stemmer bare delvis. EUs samlede gjeld har steget fra omtrent 60 % av BNP i 2007, til drøyt 80 % i 2010. I denne perioden tok man ikke opp lån for å finansiere velferd, men derimot for å redde mislykkede kapitalister i bank- og finansnæringen.

Det skulle ikke være nødvendig å påpeke det, men det virker som man er pent nødt: Å kjøpe ut banker har aldri vært keynesianisme. Keynes argumenterte for at myndighetene i nedgangstider skulle bruke penger, for det om de var blakke, ved å stimulere etterspørsel eller investeringer (helst det første). Dette kan gjøres ved at en f.eks. bestemmer at landets skoler skal rustes opp. Arbeidsledige bygningsarbeidere og ingeniører, samt diverse leverandørindustrier, settes i sving. Deres utbetalte lønninger og aktivitet skaper etterspørsel etter varer og tjenester, og en skaper slik en positiv spiral i motsetning til den negative Hellas er inne i.

I tillegg til et lynkurs i keynesianisme og økonomisk historie trenger Jens Stoltenberg og hans stab en ny økonomisk politikk for utlandet. Den vi har i dag er preget av hykleri da vi ikke unner vanskeligstilte land de samme virkemidlene vi selv bruker og har brukt med stor suksess. I stedet tvinger vi på dem tiltak tilhørende ytterste høyrefløy, som vi vet ikke fungerer og har ført et tosifret antall land inn i økonomisk ruin og sosiale opptøyer. IMF spilte seg selv ut på sidelinjen med Argentinas kollaps. En politikk som prioriterte lav inflasjon, lave lønninger, utenlandske investorer og budsjettdisiplin over sysselsetting, vekst og velferd ble mektig upopulær og ingen ville lenger ha lånene Pengefondet tilbød. Nå hjelper Norge EU med å trekke denne mislykkede politikken opp av historiens søppelhaug og tre den ned som en tvangstrøye på de som sliter mest. Det skjer altså under en rødgrønn regjering som sier at vår egen suksess baserer seg på det stikk motsatte.

Innlegget er tidligere publisert på Dagsavisen debattportal Nye Meninger: http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat1003/subcat1011/thread241103/ 

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Erfaringsbasert økonomifag – But how?

Harvard-studenter forlot forrige måned et introduksjonskurs i makroøkonomi ved Harvard i protest mot proffesorens ensporede og nyliberale syn på økonomi. Også her hjemme har dagens økonomifag fått velfortjent kritikk for å være for teoribasert og for politisk vektet, og da i sistnevnte tilfelle alt for langt mot høyre. Spesielt etter finanskrisa gjorde seg gjeldene har det blitt etterspurt et økonomifag som i større grad baserer seg på innsamlet data framfor anektoder om et par fanger på ei celle og historien om naboparret birøkter/eplebonde.

Selv om mange økonomer i begge leire kan riste på skuldrene og vise til endeløse ansamlinger av data, er mangelen på empiri pinlig tilstedeværende på bacholor-nivå. Argumenterer for en nyliberal globalisering av økonomien med henvisning til teorier fra 1700-tallet framfor å åpne øynene for hva de erfaringer fra deregulering av handel, er et av tallløse eksempler første- og andreårs studenter i økonomi får opplest som vedtatte sannheter.

Cosma Shalizi, statestikker ved Carniege Mellon Universitet, jobber med et forskningsprosjekt med støtte fra INET, Institutte for new economic thinking. Prosjektet, «Model complezity and prediction error in macroeconomic forcasting» skal se nærmere på hvordan økonomifaget kan ta lærdom av statistiske modeller som er blitt utviklet på andre fagfelt de siste tredve årene. Pinlig få økonomer forutså finanskrisen, og det er tydelig noe som mangler med hvordan modellene for å forutse den økonomiske utviklingen.

Shalizi peker på hvordan dårlige datamodeller ofte kan passe til dataene. Der man får en mismatch mellom data og modellen, legges det til en sjokkvariabel eller tilføyes det en faktor for å få det hele til å stemme. Slik får man i lengden modeller som er veldig gode til å forklare det som har skjedd, men lite nyttige til å forutse hva som kommer til å skje. Og enda viktigere, hvilke økonomiske virkemiddler som er nødvendig for å styre utviklingen. Framfor småjusteringer blir det kanskje nødvendig å velge en helt ny modell.

Et annet problem med dagens økonomifag som Shalizi trekker fram, er størrelsen på modellene. Ved å prøve å dytte så mye data relevant for mange sektorer som mulig ender man opp med en modell som memorerer støy og dermed demper tydeligheten på de faktorene som kunne fortelle oss noe nyttig om hvordan økonomien faktisk fungerer. Igjen, dette er et større problem på bachlor nivå enn senere i utdanningsløpet, men det legger fortsatt grunnlaget for dårlig økonomi. Hvis man eksempelvis prøver å beskrive skalafordeler i eksportrettet industri og landbruk med fokus på selvberging i en og samme modell, må man ganske langt ut i alfabetet før man har nok variabler til å få en halvveis troverdig modell.

Den skylden økonomene må ta for fremveksten av krisa og de i mange tilfellene skadelige «mottiltakene», kommer neppe kun av dårlige modeller og dårlig databruk. Når IMF og den europeiske sentralbanken foreskriver engangsinntekter fra salg at statlig eiendom og privatisering som løsning på krisen i europa er det i minst like stor grad det politisk fargede, som det teorityngede økonomifaget, som har skylden. Å ha et økonomifag som erklærer seg politisk uavhengig til alle tider er heller ikke nødvendigvis heldig. Men i tilfelle må man være klar vilken vinkling man har. Stats- og banksjefer over europa har glemt dette når de innfører tydelige politisk motiverte økonomiske reformer med påstanden om at dette er «objektivt nødvendig».

Selv om økonomifagets modeller burde ligge mer opp til data enn lærebøkenes teorier, kommer vi fortsatt til å trenge allmenne teorier. Uten dette i bunnen blir de seperate modellen for både industri og landbruk redusert til kompliserte kostnadsanalyser uansett hvor stor datamengde man kan skilte med.

Se intervju med Cosma Shalizi om forskningsprosjektet her:

http://ineteconomics.org/video/30-ways-be-economist/cosma-shalizi-why-economics-needs-data-mining?utm_content=martingiset%40gmail.com&utm_source=VerticalResponse&utm_medium=Email&utm_term=Why%20Economics%20Needs%20Data%20Mining&utm_campaign=Michael%20Spence%3A%20The%20Next%20Convergencecontent

 

Martin Giset, styremedlem radikalt økonominettverk

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Om belønning av udugelighet

Av Fredrikke Gjestvang

Joakim Møllersen skrev en knakende god artikkel om den økonomiske krisen i Europa på vegne av nettverket på nymeninger.no. Absolutt verdt å lese: http://www.nyemeninger.no/alle_meninger/cat1002/subcat1019/thread204464/

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Bobler og bølgesprut

Av Askill Harkjerr Halse

Egentlig var planen å kikke i annonsene for leiligheter til salgs. Om ikke for å faktisk jakte på et hjem så i hvert fall for å oppdatere meg på hvordan markedet er. Men etter å ha bladd igjennom en del annonser og slått fast at det meste er urimelig dyrt ble jeg plutselig nysgjerrig på hva jeg måtte betalt i leie hvis jeg skulle funnet meg en tilsvarende leilighet som den jeg nå leier.

Det ble plutselig veldig enkelt å finne ut, for tilfeldigvis var det lagt ut annonse for en av naboleilighetene, til og med i samme etasje. Og fasiten er at denne identiske 43 kvadratmeter store leiligheten nå koster 9000 kroner å leie, eller 12,5 prosent mer enn den gjorde høsten 2009. Økonomistudenter og andre mattekyndige kan regne ut at det tilsvarer en årlig prisvekst på 6,06 prosent. Forlenger vi grafen videre i samme retning vil prisen neste høst være drøyt 9500 kroner. Pluss strøm og oppvarming, så klart.

Dermed ble det veldig tydelig hvorfor utleierselskapet har valgt å ha treårskontrakter (som er det korteste loven tillater). Innenfor kontraktstida har ikke utleieren lov å sette opp leia med mer enn prisveksten i samfunnet for øvrig. Når kontrakten opphører kan de derimot sette opp leia til markedsleie. Det vil si mye opp.

Forutsatt at jeg klarer å komme meg ut herfra før det skjer, fant jeg en viss egoistisk trøst i dette. Men nok om meg. Eller kanskje ikke?  Forrige uke gikk fall Finanstilsynet ut og foreslo nye rammer for regulering av bankenes utlånsvirksomhet. Mest oppmerksomhet fikk forslaget om at bankene som hovedregel ikke får lov til å låne deg mer enn 85 prosent av kjøpesummen, i motsetning til 90 prosent som det er i dag. Målet er å begrense både veksten i boligprisene og i folks gjeld.

At bankene likte forslaget dårlig, er ikke særlig overraskende.  De vil gjerne låne ut penger så lenge de sjøl mener det lønner seg, og har dermed ingen interesse av økt regulering. Det bankenes representanter sier om konsekvensene av forslaget må tolkes ut i fra dette.

Det er imidlertid  riktig er at de som i dag akkurat har nok egenkapital til å låne til den leiligheten de vil ha vil tape på forslaget, fordi de ikke lenger vil klare å møte kravene. Dette motvirkes noe av at prisveksten dempes, men de kommer likevel dårligere ut. De som derimot har mulighet til å møte også de nye kravene til egenkapital vil tjene, siden de vil kunne få samme bolig til en lavere pris (eller kanskje en litt bedre til samme pris).

Én annen påstand var at tiltaket ikke vil virke, fordi førstegangskjøperne «ikke er prisdrivende» (Dagsrevyen onsdag 28. september). Det har jeg vanskelig for å tro. Selgerne av en rekke mer eller mindre klaustrofobiske ett- og toromsleiligheter i sentrale deler av Oslo retter seg nettopp mot denne gruppa, og disse leilighetene er i mindre grad attraktive for andre grupper. En skulle dermed tro at en innstramming der færre får låne like mye som nå ville dempe prisveksten i denne delen av markedet betraktelig.

Videre er det jo førstegangskjøperne som presser opp prisene slik at andregangskjøperne kan låne enda mer penger til den neste boligene sin, slik at tredjegangskjøperne får en bedre pris for den de selger, og slik fortsetter det opppover i næringskjeden, eller hva vi skal kalle det. Det at vanlige boligkjøpere spekulerer i fortsatt prisoppgang når de selger sin gamle og kjøper ny og dyrere bolig er et sentralt poeng til forskerne Ole Røgeberg og Morten Josefsen, som i vår hevdet at vi er inne i en boligboble. (Se innlegg og motinnlegg referert på Josefsens blogg, eller Røgebergs mer omfattende artikkel.) Finanstilsynets forslag vil nok ikke akkurat slå bunnen ut av denne pyramiden (Røgeberg sammenlikner sjøl fenomenet med pyramidespill),  men det burde ha en viss effekt. Og prisoppgangen er også i høyeste grad usosial, som Elin Ørjasæter påpeker.

Denne uka kom det nye tall som viser at boligprisene har gått opp med 9,7 prosent på et år. ikke i Oslo, men på landsbasis. Eiendomsmeglerforetakenes forening ber nå folk være forsiktige med å gå inn i markedet på dette nivået. (Nok en trøst til den treige.) Jeg har vanskelig for å tro at dette kan fortsette særlig lenge uten at en såkalt justering blir nokså dramatisk. Uansett hva en måtte tro om kostnadsutviklinga i byggebransjen er veksten basert på gjeld og forventninger om fortsatt vekst. Altså psykologiske faktorer som er følsomme for sjokk.

Nå: Utenriks. I en tankevekkende kommentar skriver professor Martin Feldstein om det spillet som nå pågår i EU om Hellas’ statsfinanser. Mange mener at Tyskland og Frankrike prøver å redde sine egne banker fra store tap dersom Hellas ikke betaler gjelda. Feldstein hevder at Hellas uansett vil gå konkurs og at EU-toppene vet dette,  men at de prøver å utsette dette fordi en konkurs nå vil føre til spekulasjoner om at også store land som Italia og Spania vil misligholde gjeld. En prøver derfor å gi disse et par år til å ordne opp, mens Hellas holdes (så vidt) flytende og samtidig (knapt nok) betalingsdyktig med en kombinasjon av redningspakker og spareplaner. Faren er at Hellas’ konkurs likevel kommer før planlagt, at Italia og Spania blir dratt med og at det hele foregår enda mindre kontrollert enn det gjør nå.

En ny internasjonal økonomisk krise vil merkes også i Norge, med økende arbeidsledighet og lavere optimisme blant forbrukerne. Det vil også ramme boligmarkedet (selv om prisnedgangen motvirkes av lavere byggeaktivitet også). Det er ikke rart at Finanstilsynet prøver å ta grep for å hindre at landinga blir knallhard. De tvinges til dette fordi politikerne har nektet å gjøre noe med de gunstige skattevilkårene som gjør det så lønnsomt å låne penger for å investere i egen bolig. Det er merkelig at den ellers svært så læreboktro samfunnsøkonomen Jens Stoltenberg ikke har tatt et eneste grep for å stabilisere dette markedet.

Min nåværende leilighet ligger nederst i Akerselva, som her om dagen  rant oppover på grunn av unormalt høyt tidevann. Hvis en en økonomisk tidevannsbølge skyller inn Oslofjorden, vil det også merkes her nede.

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized

Partysvensker på trygd?

Av Askill Harkjerr Halse

Investor Jens Ulltveit-Moe kan ikke fraskrive seg ansvaret for det bidraget han ga til klimaet i norsk innvandringsdebatt med sitt utspill om ulønnsomme ikke-vestlige innvandrere, selv om en del av de som kommenterer utspillet til en viss grad forvrenger det han faktisk sa. Når du forenkler så til de grader og deler innvandrerbefolkningen inn i to, hvorav den ene gruppa er «lønnsom» og den andre «ulønnsom», ber du om bråk.

Og hva var egentlig poenget, bortsett fra å komme med et statistisk funfact som forvirrer mer enn det forklarer? Det kan godt hende det er sant at hvis en deler inn innvandrerbefolkningen som helhet i «vestlige» og «ikke-vestlige», vil sistnevnte gruppe komme ut i minus i sitt bidrag til statsregnskapet. Men da har en for det første blandet sammen arbeidsinnvandring med opphold på humanitært grunnlag.  Nå er for øvrig Ulltveit-Moe inne på dette når han sier at vi godt kan ta imot flyktninger så lenge vi er klar over «den økonomiske belastningen», men han hadde gjort det enklere for seg om han hadde snakket om én ting av gangen.

Altså: Flyktninger og asylsøkere tar vi imot fordi Norge har internasjonale forpliktelser og fordi det er moralsk riktig. Det er viktig at en som Brochmann-utvalget ser på måter disse kan integreres best mulig i arbeidslivet på, både for deres skyld og for landet som helhet. Men det er meningsløst å måle hva de bidrar med i pluss eller minus, og i hvert fall å sammenlikne dem med arbeidsinnvandrere.

Professor i samfunnsøkonomi Kjetil Storesletten gjør et forsøk på å vise vei i forvirringa i sin faste spalte i Aftenposten. Han holder seg hovedsaklig til arbeidsinnvandring og bytter ut Ulltveit-Moes todeling med et skille mellom «høyt utdannede vestlige innvandrere» og «lavt utdannede ikke-vestlige innvandrere». Videre forklarer han at de siste gir et positivt bidrag til statsfinansene fordi de har gode sjanser til å få seg en jobb der de tjener godt og til å beholde denne (eller få en ny).

Det siste er ikke spesielt oppsiktsvekkende. Det interessante i Storeslettens kronikk  er derimot de undersøkelsene han viser til som konkluderer med at masseinnvandring, for eksempel av håndverkere, i liten grad bidrar til økonomisk vekst i mottakerlandet. I norsk sammenheng blir arbeidsinnvandring ofte omtalt som uunngåelig fordi vi har «mangel på arbeidskraft». Hvis økonomene har delte oppfatninger om dette, hadde det vært spennende å få dette fram i lyset.

Så til de «lavt-utdannede ikke-vestlige» innvandrerne: Norge har ikke hatt fri arbeidsinnvandring fra land utenfor EØS siden innvandringsstoppen ble innført i 1975. Før dette hadde vi nokså omfattende innvandring fra «ikke-vestlige» land, spesielt Pakistan. Det er bekymringsfullt yrkesdeltakelsen blant disse har sunket kraftig, men hvem skal en sammenlikne dem med? Tyske ingeniører?

Radikalt økonominettverk arrangerte en debatt om migrasjon på Globaliseringskonferansen i fjor. Der deltok FAFO-forsker Jon Horgen Friberg, leder for Kontaktutvalg mellom innvandrerbefolkningen og myndighetene (KIM) Anita Rathore,  og forsker på Frischsenteret Knut Røed, som også har sittet i Brochmann-utvalget. Her syntes det å være enighet om den svekka yrkesdeltakelsen blant førstegenerasjons norsk-pakistanere i stor grad skyldtes uførhet som følge av at de da de kom tok de hardeste jobbene og i tillegg gjerne mer enn én jobb.

Så er det også, slik økonomer gjerne uttrykker seg, «rimelig å anta» at de mulighetene en har utenom arbeidslivet har noe å si for hvor hardt en prøver å holde seg innafor. Noen blir provosert bare ved at en åpner for dette, noe jeg mener er en tanke hysterisk og ikke spesielt kunnskapssøkende. Men det ligger også en utfordring her til økonomene om å i større grad si noe om størrelsen på de ulike effektene når de uttaler seg, noe det burde være i hvert fall et viss grunnlag for å kunne gjøre. Hvis ikke er det jo fritt fram for andre til å presentere andre «mulige effekter» uten at en kan si noe om hvilke som er viktigst. I tillegg er det jo ikke sånn at politikk er fritt for avveiinger. Selv om det å redusere en trygd isolert sett kan gi høyere yrkesdeltakelse, vil det jo som regel være andre hensyn som veier tungt imot.

Tilbake til Ulltveit-Moe: Når han klarer å holde tunga rett i munnen og konsentrere seg om arbeidsinnvandrerne, slår han fast at forskjellen på innvandrere fra EØS og utenfor er at de førstnevnte bare drar hit for å jobbe ei stund og så drar hjem igjen. Her slutter den faktabaserte debatten og vi er over i fri synsing. Omfanget av EØS-innvandringa økte kraftig etter utvidelsen av EU i 2004. Det er alt for tidlig å si noe om de langsiktige konsekvensene av den sistnevnte. Dette var også Horgen Friberg inne på under debatten nevnt over, idet han mente å se tegn til at en del av dagens østeuropeiske innvandrere opplever det samme som pakistanerne gjorde på 70-tallet. Det er lett å falle ut av arbeidslivet på grunn av enten svekket arbeidsevne, mangelfulle rettigheter eller begge deler – og det er lett å ende opp som avhengig av sosiale ytelser.

Og kanskje gjelder det ikke bare de polske innvandrerne heller. Hva med han hyggelige svensken i kassa på Prix som lurte på hvor jeg jobbet og lett misunnelig spurte om det var «chill» da jeg svarte at jeg var forsker og jobbet på kontor. Mange av de såkalte partysvenskene kommer til Norge ikke for fest og moro, men fordi de er fra steder i Sverige der arbeidsmarkedet er svært dårlig, spesielt for unge.  Skal de dra tilbake dit hvis de opplever reduserte muligheter her?

For å forhindre at problemene til norsk-pakistanerne og andre grupper gjentar seg, trenger vi kunnskap om hvordan arbeidslivet, velferdssystemet og integreringspolitikken påvirker arbeidsinnvandrernes muligheter til å fortsatt kunne bidra til samfunnet. Vi trenger i hvert fall ikke sleivkjefta utspill som får folk til å tro at det dreier seg om hvilken farge folk har.

Legg igjen en kommentar

Filed under Uncategorized