Media, penger og uavhengighet

Skrevet av Joakim Møllersen, styremedlem.

En vanlig framstilling av media er deres eget idealbilde av seg selv: rettferdig, sannhetssøkende, habil, kritisk, avslørende og hevet over enhver interessekonflikt. Denne framstillingen er naturligvis til stor grad medias egen projisering, men det er få som kritiserer dens rolle i samfunnet med unntak av enkeltsaker. Når kritikken først er systemisk er vanligvis NRK-lisensen og/eller statssubsidier den store stygge ulven. Private mediebedrifter og deres samfunnsfunksjon blir sjelden debattert – som om det var en selvfølge at deres innflytelse ikke kan være negativ.

Som de fleste andre private selskaper er også de i media først og fremst opptatt av å tjene penger. Pengene kommer i hovedsak inn gjennom solgte produkter (være seg aviser, TV-abonnementer etc.), og reklame. I tillegg til publikum som bruker og mulig betaler for produktet har altså medieselskapene en kunde til, vanligvis den viktigste – nemlig annonsørene.

På utgiftssiden finner vi lønning av journalister i tillegg til publisering og diverse utstyr. Jo mer journalistene faktisk må finne ut selv, jo dyrere blir driften. Gravende journalistikk er altså meget kostbart.

Redaksjonslinjas fem filtre

I 1988 kom boken ”Manufacturing Consent” ut. Boken som er ført i pennen av professorene Edward Herman og Noam Chomsky har blitt et av de viktigste bidragene innen moderne mediekritikk og tar for seg hva forfatterne kaller massemedias politiske økonomi.

I bokens første kapittel tar Herman/Chomsky for seg hovedlinjene av hva som vrir redaksjonenes prioriteringer i massemedia bort fra sine idealer. Her er de fem i noe moderert form:

1) Profittorientering og maktkonsentrering, 2) annonsørenes makt, 3) store aktørers påvirkning gjennom egne publikasjoner og rapporter, 4) protester fra publikum, ofte rettet mot annonsørene og vanligvis igangsatt av en interesseorganisasjon, 5) ”Krigen mot terror”.

1) er åpenbart et demokratisk problem da informasjonsstrømmen er kontrollert av få personer. Medieselskapene, som ofte er giganter, må prioritere sine eieres økonomiske interesser. 2) gjør at redaksjonene tilpasser seg hva annonsørene vil ha ved siden av reklamen sin, ikke hva som er relevant stoff. 3) fører til at redaksjoner setter sin lit til rapporter (fra det offentlige eller det private) som ofte er produsert med et spesielt mål. Utgivelsens resultater og konklusjoner kan være gitt før produksjonen av den. Slike rapporter og intervjuer med aktuelle personer kan også gis eksklusivt til én medieaktør. Kampen om forrang til eksklusivitet bidrar neppe positivt til kritisk journalistikk med tanke på at en blir uattraktiv ved å rakke ned på den som har gitt eksklusiviteten. 4) går ofte via annonsørene – altså pengene – og understreker til stor grad 1) og 2). 5) kan tolkes nasjonens eller den vestlige sivilisasjons mål, som et hellig og udiskutabelt dogme. Antikommunisme var den originale frasen, men Chomsky har uttalt at etter den kalde krigen har ”krigen mot terror” tatt over som den sosiale kontrollmekanismen.

Det er åpenbart at pengesterke interesser vil ha klart størst muligheter til å yte innflytelse gjennom punktene 1-4. Myndighetenes direkte innflytelse vil vanligvis gå gjennom 3) og 5), mens organisasjonslivet (ofte påvirket av privatøkonomiske interesser) kan virke inn gjennom punktene 3) og 4). I det fjerde punktet vil den indirekte makta, altså gjennom å påvirke annonsøren (”jeg kan ikke kjøpe produktet ditt/samarbeide mer med deg når du annonserer ved siden av en slik artikkel”), være langt større for en rik markedsaktør enn for en grasrotorganisasjon. Disse protestene trenger ikke engang komme fra leserne av den aktuelle avisen.

Selg mer – tjen mindre

The New Yorker var et ukentlig magasin, hovedsakelig for elitene. Bladet besto av dybde og featurereportasjer om svært varierte temaer. Da leserne i hovedsak var velhavende mennesker var annonseringen deretter. Annonser for brosjer til $14.000 og armbåndsur til $10.500 var derfor ikke uvanlig kost.

I 1967 skjedde det noe med The New Yorker. En ung journalist ble sendt til Vietnam og han likte slettes ikke det han så. Etter en svært kritisk artikkel hvor journalistens førstehåndserfaringer fra krigen ble berettet til leserne endret også lederne synspunkt til krigen.

Dette var ikke hverdagskost i 1967 og, trolig som følge av denne endringen, økte opplaget til The New Yorker – men inntektene falt. Grunnen var at stadig flere studenter kjøpte magasinet mens elitene falt fra. Det var ikke lenger noen å selge diamantsmykker og Ferrarier til i lesergruppa. Redaktøren ble advart av styret at hans ledere tiltrakk feil type lesere. Økt opplag var ikke godt nok så lenge det ikke var de rette folkene som kjøpte.

Historien er hentet fra boken The New Media Monopoly. Forfatteren, Ben Bagdikian, er professor i medievitenskap og tidligere redaktør i Washington Post. Fra sin erfaring både som observatør og insider har han et vell av historier som bekrefter Herman/Chomskys fem filtre.

The New Media Monopoly, fra 2004, er faktisk en oppdatert versjon av The Media Monopoly av samme mann, skrevet 21 år tidligere. I den første boken er Bagdikian bekymret for den økende konglomeraliseringen av amerikansk mediebilde. Et par tiår senere ser ikke ting lysere ut. Hvis det høres ille ut med 50 selskaper som dominerer USAs mediebilde i 1983 så kan ikke fem høres ut som særlig annet enn et katastrofe.

Mens Herman/Chomsky fokuserer utelukkende på utenrikspolitikk i sine eksempler er Bagdikians bok langt mer egnet til å vekke gjenkjennelse hos leseren. Han forteller om store aviskjeder som går til angrep på mindre lokalaviser for å skaffe seg monopol, om selskaper som bruker sin annonsørmakt til å styre media, redaktører som blir presset av styrer og redaksjoner som skyr sitt samfunnsansvar i jakt på profitt.

Massakre vs. perleskåring

Også i lille Norge er eksemplene mange på hvordan massemedia fungerer på en liten heldig måte og i tråd med Herman/Chomsky og Bagdikians beskrivelser.

Aftenposten trykker støtt og stadig reisereportasjer (ofte betalt av turoperatørene) som brorparten av deres lesere ikke engang vil drømme om på grunn av prisen; for å tekkes den aller rikeste lesergruppen kan en anta. Telenor kansellerte alt samarbeid med NRK etter at sistnevnte ikke ville kalle stedet Eurovision Song Contest ble arrangert for Telenor Arena. Hege Ulstein skrev en interessant kommentar i Dagsavisen om departementenes sponsing av journalister på deres skryteturer. TV2 sendte for en stund siden en ”dokumentar” om den snille flaskevannsprodusenten Voss som hjalp noen stakkars afrikanere med vanntilførsel. Vinklingen i saken var selskapets idealisme og godhet. Voss syntes sikkert det var en liten tragedie når de fant ut at TV2 skulle male et bilde av dem som godhjertede velgjørere utenfor reklametiden.

Om en tenker seg om vet en nok med seg selv at en ikke har veldig lyst til å kjøpe noe som helst som reklamen byr like etter å ha sett en dokumentar om krig, massakre og elendighet. Statoils reklamer og sponsing av unge idrettsutøvere og musikere blir også hulere når en nettopp har sett en nyhetsreportasje om oljesøl i Mexicogulfen eller petroleumskorrupsjon i Angola. Straks bedre blir det når Coca-Cola blinker i bakgrunnen når Erik Huseklepp nettopp har sikret seieren på Ullevål og stemninga er på topp i stua.

Destruktiv motsetning

I kapitalismen er det enkelt å observere at selskaper konstant prøver å motarbeide ”det frie marked” fra å virke i sin idealform. En gjør alt som står i ens makt for å forhindre fri informasjon, misbruk av markedsmakt er kun en hindring i lovverket en må sno seg rundt og monopol er idealsituasjonen – den rake motsetningene til fri konkurranse.

En kan argumentere at dette er motsetningsfullt og paradoksalt for kapitalismen som system, men når det kommer til media blir det enda verre.

Uavhengighet, fravær av interessekonflikter, mange forskjellige og kontrasterende meninger, og konstant kritikk av makten er blant forutsetningene for en fri velfungerende presse. I en modell basert på ”fri konkurranse” vil medieaktørene motvirke disse gjennom de fem filtrene i tillegg til kapitalens natur.

Når mediene blir en del av større selskaper blir de ikke lenger uavhengige, men eid av samfunnets økonomiske elite og vil, logisk nok, også tilpasse seg eiernes ønsker. Oppfyllelsen av kapitalistens søken etter monopol for økt profitt er en marerittsituasjon sett fra et medieståsted.

Ikke bare jobbes det for et mindre effektivt marked, men en mindre demokratisk styring og utøving av den fjerde statsmakt. Når en vet at stordriftsfordelene i media er omfattende kan ikke denne motsetningen mellom idealer og faktisk virke karakteriseres som annet enn destruktiv for samfunnet.

Konspirasjon

Med jevne mellomrom debatteres det om det er for stor andel venstrevridde journalister i norsk media. Det kan høres tragisk ut for journalistene, men det er faktisk ikke så veldig nøye.

Den redaksjonelle linje blir ikke streket opp på blokka til den enkelte utsendte, men hos redaktørene som gjerne står til ansvar for et styre som har egen inntjening som øverste prioritet. I stedet for å spørre journalistene hva de ville stemt på ved neste stortingsvalg skulle en kanskje rettet spørsmålet mot styrerommet eller spurt de hvilket parti som vil ta best vare på deres eierinteresser.

Den vanligste kritikken mot en type modell som jeg har utledet her er at det er en vill konspirasjonsteori. Noam Chomsky ble en gang spurt hvilke beviser han satt på for at elitene styrte media. Han kontret: ”Hvilke beviser har du for at General Motors er styrt av elitene? Vel, hvorfor er ikke det engang et spørsmål? De trenger ikke kontrollere selskapet, de eier det.”

Privateide massemedier er eid og styrt av de økonomiske elitene. At elitene skulle handlet i noen andres interesse en sin egen, dét er en vill konspirasjonsteori.

Budsjettdebatt på nettavisvis

Av Askill Harkjerr Halse

Å gjøre faglige diskusjoner om statsbudsjettet tilgjengelig for et større publikum er sikkert ikke lett, men det må gå an å gjøre det bedre enn det Dagbladet.no presterer i saken sin i forkant av offentliggjøringa av statsbudsjettet: «Nå vil norske økonomer ha ansettelses-stopp i offentlig sektor», heter det i ingressen. «Slank den offentlige sektoren», står det til og med litt lenger nede i artikkelen. Dette finnes det ikke fnugg av dekning for i teksten.

For det første er samlebetegnelsen «norske økonomer» rimelig upresis når to av de fire som er intervjuet representerer interesseorganisasjoner med klar slagside mot høyre. At leder Petter Batta i Huseiernes landsforbund har studert ved Økonomisk institutt en gang skal ingen ta fra han, men han er først og fremst er kjent for sin utrettelige kamp mot eiendomsskatt, blant annet gjennom annonser på trikken. Og at NHO, i dette tilfellet representert ved sjeføkonom Tor Steig, er bekymret for at offentlig sektor er for stor, er vel heller ikke spesielt oppsiktsvekkende.

For det andre er det egentlig bare uttalelsene til disse to som kan sies å være i nærheten av å støtte opp om konklusjonen i artikkelen. NHH-professor Ola H. Grytten vil kutte i byråkratiet og bruke penger på «investeringer i infrastruktur, skole og utdannelse». Vil dette gi en slankere offentlig sektor? Professor Steinar Holden fra UiO uttaler at  samferdselsinvesteringer i større bør velges ut i fra samfunnsøkonomisk lønnsomhet. I den grad han har sagt noe om størrelsen på offentlig sektor, kommer det ikke fram av artikkelen.

At offentlig sektor de siste par årene har vokst i forhold til privat sektor skyldes at regjeringa har brukt mer oljepenger enn det handlingsregelen tilsier. Det har vært nødvendig for å stimulere etterspørselen i økonomien og dermed motvirke følgene av finanskrisa. At privat sektor har krympet også i absolutte tall (36 000 jobber i 2009 ifølge artikkelen) skyldes også nedgangstidene. Når finanspolitikken vender tilbake til handlingsregelen vil offentlig sektor vokse saktere. Men at veksten i offentlig sektor skulle stoppe helt opp eller til og med bli reversert når økonomien i sin helhet er i vekst er et helt urimelig krav. Det måtte i så fall bety at en skulle gi store skattelettelser. Ifølge SSB var offentlig sektors andel av sysselsettinga fram til finanskrisa for øvrig  nokså stabil fra 1990 og framover.

En av grunnene til at Radikalt økonominettverk i sin tid ble opprettet var at en ville motvirke inntrykket av økonomer er høyreorienterte. Det finnes også gode eksempler fra media på at det blir ytret økonomifaglige standpunkter med slagside mot venstre. Men med journalistikk som dette vil nettavisleserne få et skeivere inntrykk enn noen gang.